Tre myter om EUs forsvarsevne

Foto: Canva

Av Helge Arnli, sikkerhetspolitisk rådgiver i Europabevegelsen. Denne artikkelen var først på trykk i Dagens Næringsliv.

Bruker norske politikere og kommentatorer statistikk i europadebatten som en beruset mann bruker lyktestolpen: mer til støtte enn til opplysning?

Jeg tror den skotske forfatteren og journalisten Andrew Lang, som er tilskrevet opprinnelsen til dette lett omskrevne sitatet, ville ha vært enig med meg.

Tre sikkerhetspolitiske argumenter det siste året kan brukes som eksempler: «Nesten 80 prosent av Natos forsvarsutgifter kommer fra land som ikke er EU-medlemmer», (Jens Stoltenberg, januar 2026); «Europa har for få våpen. Og for mange våpentyper.», (Kjetil B. Alstadheim, juni 2025), og «EU har ingen bombefly, krigsskip eller stridsvogner», (Professor Øystein Tunsjø, februar 2025).

Ingen av disse ytringene er bevisste forsøk på å feilinformere, eller uten en kjerne av sannhet. For å ta det siste først: Med få unntak har heller ikke Nato bombefly, krigsskip eller stridsvogner. Argumentet opplyser derfor i liten grad debatten.

Både i EU og Nato er forsvar suverene nasjonale anliggender hvor landene selv beslutter hvilken støtte de skal yte et angrepet medlem. EU har heller ingen planer om å duplisere Nato-strukturer, noe som ville ha vært like så kostbart som militært unødvendig.

Argumentet om at USA, Storbritannia og andre Nato-medlemmer utenfor EU betaler nær 80 prosent av Natos forsvarsutgifter, er like velbrukt som det er misvisende. USA, som står for det aller meste av dette, har disponert brorparten av sin militærmakt mot Asia, de bruker mye ressurser for å opprettholde kjernevåpenbalansen med Kina og Russland, til luftforsvar av eget kontinent, til romforsvar og til navigasjonsfrihet på verdenshavene.

Uansett president i Washington vil stadig færre amerikanske kapasiteter kunne stilles til disposisjon for å forsvare Europa. Kontinentet må derfor ruste seg.

Det andre argumentet, om europeisk materiellmangfold, henter sitt faktagrunnlag fra en rapport som ble produsert for sikkerhetskonferansen i München i 2017. Her fremgår det at Europa har 17 ulike typer stridsvogner mot én for USA. Tilsvarende 20 typer kampfly mot USAs seks. Summen av opplistede våpensystemer er 178 for Europa og 30 for USA, noe som kan synes bedrøvelig.

Men rapportens datagrunnlag er ti år gammelt, og mye har skjedd siden da.

I tillegg er det vel mer interessant å sammenlikne europeiske systemer mot russiske enn mot amerikanske. Da blir forholdet langt jevnere. For eksempel benytter Europa i hovedsak seks typer moderne stridsvogner, mot Russlands tre, og begge har fem moderne kampflytyper i luftmakten.

Med utgangspunkt i kjente bestillinger med levering innen 2030 kommer Europa langt bedre ut når det gjelder kvantitet: Vi har dobbelt så mange og mer moderne kampfly enn Russland; tre til fire ganger så mange havgående kampfartøy, og Moskva skal produsere svært mange stridsvogner de neste fire årene for å utligne den europeiske overmakten i moderne materiell. Først må krigen mot Ukraina avsluttes.

Virkeligheten der ute endrer seg med andre ord raskere enn gjenbrukte argumenter og påstander fra vår egen, gryende europadebatt. Nei-siden griper selvsagt slikt begjærlig og fletter det inn i sin egen retorikk, for eksempel slik Trygve Slagsvold Vedum benytter «80 prosent av Natos forsvarsutgifter»-argumentet i artikkelen «Norge må ikke inn i EU».

Verre er det at tillitspersonene også påvirker EU-tilhengere og tvilere. De som tjener mest på slikt, ved siden av våre politiske ytterpunkter, sitter i Washington og Moskva. Begge ser negativt på EU, og de kontrollerer algoritmer og informasjonskampanjer.

Tillater vi oss å være litt konspiratoriske, kan drahjelpen fra fortegnede og utdaterte argumenter komme til å få stor påvirkning på den norske europadebatten.