Støre - definitivt ingen Churchill

Foto: Jeppe Fredriksen / Stortinget

Av Helge Arnli, sikkerhetspolitisk rådgiver i Europabevegelsen. Denne artikkelen var først på trykk i Fædrelandsvennen

Aldri før har så mange visst så lite om så mye. Manglende europakunnskaper i befolkningen er resultatet av en villet politikk, til overmål ført mot bedre vitende.

Europautredningen i 2012 konkluderte med at det ikke finnes mange områder av norsk demokrati «der så mange har visst så lite om så mye som i europapolitikken».

EØS-utvalget tolv år senere slutter seg til, og trekker særlig frem lavt kunnskapsnivå hos de unge. Slik har myndighetene skapt nær ideelle betingelser for desinformasjon og påvirkning. Spørsmålet er om noen utnytter denne sårbarheten.

EU-motstanderne fryder seg selvsagt, men det gjør nok også Washington og Moskva. Noe dette umake paret kan enes om, er synet på Europa og EU. Og de dominerer algoritmer og informasjonsoperasjoner. Uten kunnskap faller villedning i god jord.

Her hjemme utnyttes uvitenheten for alt den er verdt. Gjengangere fra debattinnlegg og kommentarfelter vitner om at noe desinformasjon allerede har fått fotfeste:

«EU krever råderett over norske ressurser». I kommentarfeltene fremkommer ofte slike påstander i mer forbryterske former som «ta» eller «stjele».

Tydeligvis er også Oljefondet ransutsatt. Vel, pensjonsfondet vårt er faktisk beskyttet av immunitet etter folkeretten. Se bare hvordan EU-medlemmet Belgia beskytter deler av angriperstaten Russlands utlandsformue.

Bortsett fra å fjerne enhver tvil om at EU vil følge folkeretten overfor sine medlemmer, bør Belgia-eksempelet bidra til å redusere den særnorske angsten for tapt selvråderett.

Brussel (her som Belgias hovedstad) står på sitt, og Brussel (da som EUs hovedsete) må finne alternativer.

En annen gjenganger, spesielt i kommentarfeltene og på sosiale media, er fremstillingen av EU som nær bankerott.

Unionen er selvsagt ikke på konkursens rand. Selv om enkeltmedlemmer kan ha visse utfordringer, er landene likevel blant verdens rikeste. EU er klodens mest kjøpesterke marked, noe som gir verdensomspennende økonomisk og regulatorisk makt.

Europakommisjonens kjerneprioritet, ved siden av sikkerhet og bærekraft, er å øke EUs konkurransekraft.

Dersom kommentarene hadde stemt og nei-sidens fortelling hadde vært riktig, hadde EU antakelig stått uten medlemmer. For hvem ønsker seg en plass på det økonomiske taperlaget uten suverenitet og selvråderett over egne ressurser?

Washington og Moskva har andre agendaer. Med ulike motiv, men samme målsetting, ser de seg tjent med et oppsplittet Europa.

Sett vestfra er EU for idealistisk, liberalt, «woke» og svakt, og sett østfra for ambisiøst og utfordrende. Begge ser unionen som et problem. Nye medlemmer som Island og Norge er derfor lite velkomment.

Det er vanskelig å si om den norske europadebatten blir påvirket utenfra. Hva to norske offentlige utredninger har avdekket, er at forholdene ligger godt til rette for slikt.

Med kunnskap som beste medisin mot villedning og desinformasjon bør regjeringen snarest tilrettelegge for folkeopplysning og en faktadrevet europadebatt.

At vår statsminister heller ønsker å parkere debatten og tie temaet i hjel, bifalles av mange, også utenfor landets grenser. Det kan bli skjebnesvangert.