Ofte stilte spørsmål

Om EØS-avtalen og samarbeidet

  • EØS-avtalen har tjent Norge godt, og legger grunnlaget for så mye som 410.000 arbeidsplasser i Norge. Samtidig er det svakheter ved å ikke være medlem av EU som avtalen ikke dekker. Den mest tungtveiende grunnen er at vi står utenfor de politiske prosessene der EUs lover og regler faktisk foreslås, forhandles og vedtas. Vi har verken stemmerett, plass ved bordet når beslutninger tas, eller mulighet til å påvirke reglene i avgjørende faser. Dermed må Norge i praksis innføre mesteparten av EUs regelverk uten å ha vært med på å utforme det. Et medlemskap i EU ville gitt Norge en reell mulighet til å påvirke EU-politikken som former hverdagen vår og enklere mulighet til unntak og tilpasninger.  

    De siste årene har også vist hvor EØS-avtalen kommer til kort. En urolig verden får også konsekvenser for EU, som må omstille seg og beskytte seg. Vi må dermed forberede oss på et EU som i økende grad vil prioritere egne medlemsland og interesser, og i mindre grad bruke tid på å tilpasse løsninger for EØS-landene. I en verden der handelspolitikken aktivt blir brukt som virkemiddel i internasjonale konflikter, blir politikkområder som faller utenfor EØS-avtalen blir stadig viktigere for Norge. Dette gjelder for eksempel toll og handel, hvor vi selv har valgt å stå utenfor. Dermed blir gapet mellom EU-medlemskap og EØS-tilknytning blir tydeligere. 

  • Nei. Da EØS-avtalen ble fremforhandlet besto partene av 12 EU-land og sju EØS/EFTA-land. I dag er det kun tre land igjen på EØS/EFTA-siden, mens EU har vokst til 27 medlemsland. Det gjør det lite realistisk at Norge i dag skulle kunne forhandle fram en vesentlig bedre avtale enn den vi allerede har.

    Samtidig er dagens EØS-avtale en usannsynlig god avtale for Norge, og flere analyser viser at Norge har hatt betydelige økonomiske gevinster siden inngåelsen. Det er derfor en illusjon at vi kan forhandle en enda bedre avtale enn vi har i dag. Et norsk initiativ til reforhandling vil dessuten kunne skape stor usikkerhet for næringsliv, investeringer og viljen til å satse i Norge.

  • I debatten om EØS snakkes det ofte om Norges mulighet til å si nei til EU-lovverk. Dette omtales som reservasjonsretten. For at nytt EU-regelverk skal innlemmes i EØS-avtalen, må både EU og de tre EØS/EFTA-landene være enige. I henhold til EØS-avtalens artikkel 102 kan ett eller flere EØS/EFTA-land motsette seg innlemmelsen av nytt regelverk. 

    Dersom et land varsler reservasjon, har partene – EU og EFTA-landene – seks måneder på seg til å komme til enighet. Hvis de ikke lykkes innen fristen, vil «de berørte deler» av EØS-avtalen bli midlertidig suspendert. For eksempel vil en norsk reservasjon mot EUs tredje postdirektiv kunne føre til at samarbeidet om posttjenester i det indre markedet suspenderes. Siden EØS/EFTA-landene må opptre enstemmig, vil en reservasjon også innebære at regelverket ikke blir gjeldende i de andre EFTA-landene. 

    Reservasjonsretten omtales ofte som en vetorett, men det er misvisende. Bruk av reservasjonsretten hindrer ikke EU i å vedta eller gjennomføre regelverket. Den innebærer kun at regelverket ikke blir en del av EØS-avtalen og dermed ikke gjelder for EFTA-landene. 

Om EU generelt

  • Det er en seiglivet myte at EU er overbyråkratisert. Til sammen har EU-kommisjonen, Europaparlamentet og Rådet for den europeiske union rundt 44 300 ansatte,  henholdsvis 33 000, 8 200 og 3 100. Dette inkluderer blant annet oversettere, som er nødvendige fordi EU opererer med 24 offisielle språk. Faktisk er oversettere den største ansattgruppen i Kommisjonen. 

    Disse ansatte har ansvaret for byråkratiet i en union med over 450 millioner innbyggere. Til sammenligning har den norske statsforvaltningen om lag 178 000 ansatte, for en befolkning på rundt 5,6 millioner. 

    I tillegg bidrar EU til å redusere byråkratiet i medlemslandene. Når felles regler og standarder vedtas på EU-nivå, slipper hvert enkelt land å utvikle og forvalte egne ordninger på de samme områdene. 

  • Ja! EU-landene samarbeider på mange flere områder enn handel, for eksempel innen klima og miljø, sikkerhet, politi og justis, sosiale rettigheter og regionsutvikling. I tillegg er EU ofte en felles front når det gjelder regulering, for eksempel regulering av tek-gigantene og i å sikre deg bedre rettigheter som forbruker. EU stiller også tydelige krav til medlemslandene når det gjelder demokrati og rettsstatsprinsipper, og spiller dermed en viktig rolle i utviklingen og beskyttelsen av demokratiet i Europa. 

Om Norge ble medlem av EU

  • Små stater har betydelig innflytelse i EU. De siste årene har vi sett flere eksempler på at land som Danmark og Finland klarer å sette agendaen og få gjennomslag for saker de prioriterer, til tross for at de er relativt små. Som medlemsland ville Norge fått en minister i EUs ministerråd og en kommissær i Europakommisjonen (EUs «regjering»), like mange som EUs største medlemsland, Tyskland. EU er dermed organisert på en måte som gir alle medlemsland reell makt og innflytelse. 

    Dersom Norge ble medlem, ville vi fått omtrent like mange representanter i Europaparlamentet som Danmark og Finland. Da ville de nordiske landene i EU hatt til sammen 66 mandater. Dette er flere mandater enn Spania, til tross for at Spania har om lag 20 millioner flere innbyggere. Samtidig er Europaparlamentet organisert i partigrupper, noe som innebærer at norske representanter ville inngått i større politiske fellesskap basert på ideologisk tilhørighet. 

  • De nordiske landene har alle selv valgt å være med i EU, og er svært fornøyde med det. I Sverige og Danmark er hele 85% av befolkningen fornøyde med at landet deres er med i EU. Samtidig er det blitt tatt initiativ til et tettere nordisk samarbeid innad i EU, mellom Sverige, Finland og Danmark. Dersom vi ønsker å være en del av dette bør vi bli med i EU. 

  • Dersom Norge ikke ønsker å innføre euroen, vil det være mulig å forhandle om dette i en eventuell medlemskapsprosess, slik Danmark har gjort. Danmark har oppnådd et varig unntak fra kravet om å ta i bruk euro. Samtidig finnes det argumenter for at norsk økonomi kan ha fordeler av en overgang til euro, ettersom den norske kronen har vist seg å være relativt svak i en urolig sikkerhetspolitisk situasjon. Danmark har dessuten valgt å knytte kronen tett til euroen gjennom sin valutapolitikk, og har i dag lavere rente enn Norge. Også i Sverige pågår det en debatt om en mulig overgang til euro. 

  • Nei. EU kan ikke ta oljefondet.

    Dette er en konspirasjonsteori som dessverre ofte er å finne i våre kommentarfelt. For det første er ikke oljefondet en del av våre offisielle valutareserver. Pengene står på en separat konto i Norges Bank, før de blir investert i utenlandske verdipapirer. 

    Dessuten er statens investeringer i utlandet beskyttet av en folkerettslig immunitet. Det betyr at ingen andre land eller utenlandske domstoler har lov til å beslaglegge, fryse, eller kreve penger fra Oljefondets eiendeler. 

    Ingen av EUs medlemsland har gitt kontroll over statsfinansene sine til EU. Både Sverige, Tyskland, Estland og alle andre medlemmer drifter sine budsjetter og dette inkluderer statlige investeringsfond. 

    Både Norge og EU baserer seg på internasjonale rammeverk med respekt for suverenitet og eiendomsrett. EU er selv en sterk forkjemper for at slike internasjonale avtaler overholdes og har ingen hjemmel for - eller interesse av - å undergrave de samme folkerettslige prinsippene som beskytter både dem selv og Norge.  

    Om EU skulle “tatt” oljefondet, ville det undergrave hele EUs troverdighet som rettsstat 

  • Norge nyter allerede godt av en rekke rettigheter fra EU gjennom EØS-avtalen, Schengen og andre samarbeid. Dette inkluderer blant annet fri roaming i EU/EØS-land, rett til helsehjelp i andre medlemsland, sterke personvernregler gjennom GDPR, gode forbrukerrettigheter, passfri reise og muligheten til å studere og arbeide i store deler av Europa. 

    Samtidig ville et EU-medlemskap gitt oss enda flere fordeler. Vi ville fått full deltakelse i EUs helsesamarbeid, og dermed ikke vært avhengig av hjelp fra Sverige for å få vaksiner, slik som under koronapandemien. Tollfri handel på flere varer vil bidra til lavere priser. Våre sosiale rettigheter ville blitt styrket, for eksempel ville trygderettighetene dine ved arbeid i andre europeiske land vært bedre koordinert og mer forutsigbare enn gjennom EØS alene. I tillegg betaler Norge i dag for å delta i programmer som Erasmus+ og EUs forskningssamarbeid, men vi har ikke de samme rettighetene som medlemsland. Med fullt medlemskap ville studenter og forskere fått lik tilgang og like vilkår.

    Det som kanskje er aller viktigst er at du som EU-borger ville hatt demokratisk medbestemmelse. I dag følger Norge EUs regler på de fleste områder, uten stemmerett og uten en plass ved bordet når beslutningene tas. Som EU-land ville norske politikere og borgere hatt reel innflytelse over politikken og løsningene som former hverdagen vår.  

Om forsvar og sikkerhet

  • Ja. Med Maastrichttraktaten i 1993 kom de første føringene for en felles europeisk utenriks- og sikkerhetspolitikk, og seks år senere ble EUs forsvarssamarbeid formalisert gjennom Amsterdamtraktaten. Med Lisboatraktaten i 2009 fulgte klausuler om gjensidig støtte og solidaritet; med andre ord bindende forsvarsforpliktelser og kriseberedskap. 

    Helt spesifikt forplikter EU-traktatens artikkel 42.7 medlemmene til å støtte hverandre ved væpnede angrep, og artikkel 222 i traktaten om EUs virkemåte forplikter dem til hjelp og solidaritet ved terrorhandlinger og naturlige og menneskeskapte katastrofer. Dybden i dette, og det praktiske rundt forpliktelsene har vært diskutert med økende intensitet siden Russlands fullskala angrep på Ukraina i 2022. 

  • Dette argumentet er like velbrukt som det er misvisende. Ja, Nato-medlemmer utenfor EU, og spesielt USA, står for store deler av Vestens samlede forsvarsutgifter. Men USA har disponert mye av sin militærmakt mot Asia, de bruker store ressurser for å opprettholde kjernevåpenbalansen med Kina og Russland, til luftforsvar av eget territorium, til romforsvar og til navigasjonsfrihet på verdenshavene. Bortsett fra kjernevåpenparaplyen, gjøres stadig mindre av de amerikanske musklene tilgjengelig for å forsvare Europa. 

    Etter Russlands fullskala angrep på Ukraina i 2022 har EU-landene øket sine forsvarsutgifter fra 218 milliarder euro i 2021 til 381 milliarder euro i 2025, noe som tilsvarer 2.1 prosent av samlet bruttonasjonalprodukt. Økningen fortsetter. 

  • Nei, EU har ikke en egen hær. Med få unntak har heller ikke Nato egne militære styrker. I begge organisasjoner er forsvar suverene nasjonale anliggender hvor landene selv beslutter hvilken støtte de skal yte et angrepet medlem. 

  • Ja. Etter Lisboatraktaten i 2009, og spesielt etter at unionen publiserte sitt strategiske kompass i 2022, må EU kunne defineres som en selvstendig sikkerhetspolitisk aktør. Unionen har som målsetting å kunne avskrekke en aggressor og forsvare Europa mot angrep fra 2030. 

    Ambisjonen underbygges økonomisk av finansinstrumenter og program for å mobilisere opp mot 10 000 milliarder kroner til støtte for medlemmenes forsvarsinvesteringer frem mot 2030. 

  • Nei, foreløpig ikke. Det er riktigere å omtale Den europeiske union som en fredsallianse. EUs forløper, Det europeiske kull- og stålfellesskapet, ble nettopp dannet for å hindre europeiske stormakter i å ruste seg til militær overlegenhet og gjennom dette fristes til angrepskrig mot hverandre. Metoden man valgte tilbake i 1951 var å regulere forsvarsindustriens viktigste innsatsfaktorer på den tiden (kull og stål), og å knytte Tyskland og Frankrike tettere sammen økonomisk. Dette prosjektet har EU lykkes svært godt med, og ble tildelt Nobels fredspris i 2012. 

    Gjennom den kalde krigen og frem til i dag, har det demokratiske Europa valgt å la et amerikansk ledet Nato ivareta kontinentets kollektive forsvar. EU har konsentrert seg om å fremme liberale verdier og utvikle velferden for sine borgere gjennom et indre marked og global bærekraftig utvikling. 

    Gitt denne arbeidsdelingen, omtaler Europabevegelsen gjerne Nato som vår viktigste forsvarsallianse og EU som vår viktigste fredsallianse.