Terningen er kastet!

Utfordringene ved å stå utenfor Den europeiske union vokser kontinuerlig. Hvor stor risiko tør vi ta?

Av Helge Arnli, sikkerhetspolitisk rådgiver i Europabevegelsen. Denne teksten ble først publisert i Avisa Nordland 21. august.

Det stod å lese i ansiktene til de europeiske topplederne under møtet med den amerikanske presidenten forleden. Så mye avmakt, smerte og fortvilelse. Den dype selverkjennelsen av relativ ubetydelighet. Og av medansvar for situasjonen i Ukraina.

Ingen bør være i tvil. Disse representantene for en gang så stolte europeiske stormakter har gått lei av å stå med lua i hånden, avhengig av amerikansk oppmerksomhet og velvilje for å ivareta kontinentets sikkerhet.

Godt hjulpet av kraftige spark bak, administrert av president Trump med varierende treffsikkerhet, men stor entusiasme, har de sakte, men sikkert, kommet til ny innsikt og erkjennelse. Han mener alvor. Dette går ikke lenger.

Dessverre rammer tiår med unnfallenhet og likegyldighet et av Europas ferskeste demokratier. Ukraina betaler nå prisen for våre forsømmelser.

Men begeret er fullt. Derfor faller det lettere for europeiske hovedsteder å akseptere et nivå av forsvarsutgifter som inntil nylig kun ville ha påkalt latter og ringeakt.

Ja, selvfølgelig for å holde USA inne, men mest av alt fordi det ikke er noen vei utenom dersom vi ønsker å verne om våre liberale demokratier og felles verdier.

Utviklingen de seneste årene, spesielt fremveksten av Kina som en global maktfaktor, gir sprikende transatlantiske utfordringer og behov. Ja, Nato er fremdeles vår sikkerhetskjerne, men EU har mandat til å produsere europeisk autonomi.

I erkjennelsen av at verden endrer seg, og av å leve i et stadig mer uforutsigbart og utrygt nabolag, har flere europeiske frontlinjestater – som Polen – allerede bevilget seg nær eller forbi Natos 3,5 prosentmål.

Nå plasserer Tyskland seg stadig lengre frem i det sikkerhetspolitiske pulkdraget. Målet er å bli Europas ledende landmakt. Men da skal Berlin jobbe hardt.

Rubicon er krysset med de konsekvensene det vil få. Gjør vannskrekken at Norge blir stående ensom igjen på elvebredden?

Mange av våre politikere vil hevde nei og peke mot Nato, en rekke bilaterale avtaler, forsvarsforliket og støtten til Ukraina. Flere av dem mener egentlig ja, eller muligens tja. Allerede nå står vi i spagaten over det havet som ennå forener oss.

For ordens skyld hadde Storbritannias statsminister, Keir Starmer, det samme ansiktsuttrykket som resten av gjengen, smertelig klar over tilstanden i den britiske militærmakten. Inkludert at den disponerer totalt 14 (fjorten) selvdrevne artilleriskyts, anskaffet brukt fra Sverige.

I noen år fremover blir kvantitet av forsvarsmateriell og -personell utvilsomt den viktigste sikkerhetspolitiske kvaliteten i Europa. Derfor blir det avgjørende å samordne EUs forsvarspolitikk og å oppskalere og effektivisere forsvarsproduksjonen.

Ingen vil miste sin egenart i denne prosessen. Ikke usannsynlig vil økonomiene blomstre og innovasjonen øke. Fremdeles vil vi, og alle som besøker oss, kunne nyte særegen vin fra Bordeaux, Rioja eller Piemonte etter behag. Roma blir aldri Berlin.

EU er Europas motor i denne transisjonen. Så kan vi mene hva vi vil om det her på berget. Vi kan velge tilskuerens rolle og spise popcorn, drikke cola og tilby mer eller mindre velmenende råd og kommentarer fra bakerste benk.

Eller vi kan velge en mer aktiv rolle, bli med på reisen og få reell innflytelse. Mens vi kjekler om strømstøtte og skatteflyktninger, forlater Europatoget stasjonen.