Tyskland tar formidabelt forsvarsgrep
Forbundskansler Friedrich Merz har antakelig hatt bedre dager enn da han, sammen med president Zelenskyj og flere andre europeiske toppledere, møtte den amerikanske presidenten i Washington mandag 18. august.
Av Helge Arnli, sikkerhetspolitisk rådgiver i Europabevegelsen. Denne teksten ble først publisert i Forsvarets forum
Foto: Den tyske forbundskanslerens kontor
Som de fleste europeere i rommet, virket Merz nokså utilpass.
Til tross for hva ryktene omtaler som et godt forhold til Donald Trump, ble Merz minnet om at tiden for amerikanske almisser er i ferd med å renne ut. Europa må nå ta hovedansvaret for sin egen sikkerhet.
Den europeiske unions rolle i dette er å øke kontinentets strategiske autonomi på alle viktige områder. Med litt varierende intensitet, har EU hatt dette som mandat i en årrekke allerede. Motivasjonen og tempoet har bare økt.
Dagen etter Washington-toppmøtet, tirsdag 19. august, presenterte det føderale tyske forsvarsministeriet detaljene i tidenes forsvarssatsing.
I budsjettforslaget for 2026, som ble godkjent av forbundsregjeringen i slutten av juli, foreslås bevilgningene økt til 3,5 % av BNP allerede innen 2029. Sett i lys av landets historie, er dette enestående.
Godt motivert av Putin og Trump, men ganske sikkert også av Merz’ egen opplevde fornedrelse og ansvarsfølelse, omsettes nå tidligere forbundskansler Olaf Scholz’ «Zeitenwende» til rede penger for opprusting av militærmakten.
Etter at Forbundsdagen opphevet gjeldsbremsen tidligere i år, finnes det i teorien ingen begrensninger for de tyske forsvarsutgiftene.
Tyskland har da også tatt mål av seg til å bli Europas ledende konvensjonelle militærmakt. Forsvarsministeriets foreslåtte investeringsbudsjett med akkumulert verdi på mer enn 4000 milliarder kroner frem til 2041 vil bidra godt.
Den økte ubåtbestillingen sent i 2024, fra to til seks enheter, var kun et forvarsel. Og Tyskland er ikke alene.
Rheinmetall og en kø av forsvarsbedrifter posisjonerer seg og utvider nå kapasiteten for å ta del i dette løftet, men skal jobbe målrettet og hardt for å imøtekomme de samlede europeiske behovene.
Det tyske planforslaget alene omfatter mer enn 600 milliarder kroner til panser- og stridsvogner i femtenårs-perioden. Samt drøyt 800 milliarder til ammunisjon.
Årets investeringsandel på om lag 100 milliarder kroner foreslås allerede neste år økt til nær 270 milliarder, for deretter å øke bratt videre.
I tillegg kommer penger fra kansler Scholz’ spesielle forsvarsfond på rundt 1200 milliarder kroner for bruk innen 2028, noe som gir en ekstrainnsprøyting på +/- 300 milliarder kroner i år og de neste to årene til ulike forsvarsformål.
Mest oppsiktsvekkende er imidlertid forslaget om å gi bestillingsfullmakter for 3800 milliarder kroner til investeringer i perioden 2027 til 2041, med en topp på over 600 milliarder årlig i 2029 og 2030.
Forbundskansler Merz, som er en uttalt Nato-tilhenger, jobber hardt for å styrke den europeiske pilaren i Nato. Likt med de fleste europeere, er han også en sterk EU-tilhenger og opplever trolig ingen motsetningsforhold i dette.
Med storkrig i Europa, og der kontinentet står foran den største sikkerhetspolitiske omstillingen siden 2. verdenskrig, må det være lov å spørre seg om Norge har posisjonert seg optimalt.
Mer sensible observatører og analytikere kan la seg stresse av uttalelser som at Polen stadig oftere koordinerer seg sikkerhetspolitisk med NB6 formatet, som er de nordiske og baltiske landene minus Island og Norge, heller enn med NB8 formatet der vi er med. Altså en ren EU-gruppering.
Joda, vi forstår at dette dreier seg mye om Østersjøen og deler av østersjøsamarbeidet, men likevel. Hvis Island melder seg inn i EU, kan det raskt bli til NB7 – der kun Norge står utenfor.
Tysklands forestående forsvarsgrep, som følger Polens pågående arbeid, vil endre den sikkerhetspolitiske balansen og dynamikken i Nato, Europa og EU for overskuelig fremtid.
Fra å befinne oss nær sentrum av et atlanterhavstungt Nato med sterk amerikansk involvering, risikerer vi å bli liggende i periferien av et kontinentaltungt EU med utvidet ansvar for europeisk sikkerhet og svekket amerikansk involvering.
Med en slik posisjon kan det følge sikkerhetspolitiske utfordringer og dilemmaer vi nok helst vil være foruten.