Norges risikoprofil

Av Helge Arnli, sikkerhetspolitisk rådgiver i Europabevegelsen

Vi lever i en tid preget av store geopolitiske utfordringer og endringer. Er landet vårt godt nok forberedt for møtet med en usikker fremtid? Dekker Nato og annet sikkerhetspolitisk samarbeid behovet vårt, eller bør vi diskutere Norges risikoprofil og forsikringspoliser?

Litt fordekt har regjeringen allerede konkludert slik i «Nasjonal sikkerhetsstrategi»: «… dyp integrasjon i forpliktende europeisk samarbeid, gir Norge beskyttelse.»

En anerkjent definisjon av sikkerhet er det å være uten uakseptabel risiko. Hva som utgjør uakseptabel risiko, vil variere fra person til person. Noen er villige til å ta stor risiko, andre litt mindre.

Myndighetenes høyeste prioritet er alltid å sikre befolkningen. Særinteresser kan ha en litt annen agenda. Nære utfordringer mot egne interesser kan fort oppfattes som mer tidskritiske enn det å sikre nasjonen mot mer hypotetiske trusler i fremtiden.

Her møter vi et nytt begrep; trygghet. Mens sikkerhet er en objektiv størrelse, noe som kan måles med de riktige dataene og den rette kompetansen, inkluderer trygghet affekter og følelser. Du kan med andre ord føle deg trygg uten å være sikker, og omvendt.

Dette er viktig for risikoforståelsen. Vi nordmenn har levd med høy velferd i verdens kanskje roligste hjørne over flere generasjoner, og føler oss relativt trygge. Politikere og påvirkningsagenter kan fristes til å utnytte slikt.

Det samme gjelder for medlemskapet vårt i Nato, verdens sterkeste forsvarsallianse. Det er lett å ta alliansen for gitt, som om den var hugget i stein. Kanskje bør minne oss selv om Henrik Ibsens: «Evig eies kun det tapte!», eller Sidney Sheldons: «Ingenting varer evig».

Husk at slike sikkerhetsforpliktelser og støttegarantier som finnes i Atlanterhavspakten og EU-traktatene, ikke er normen for internasjonalt samarbeid. Stater lover helst ikke å ofre sine landsmenn for andre.

Gjensidige forpliktelser vokser frem over tid ut fra en opplevelse av felles trusler, mål og behov. De som påstår at Norge står trygt utenfor EU, henviser gjerne til Nato og USA. Så langt er det lett å være enig.

Dernest, i erkjennelse av den tvilen som har oppstått rundt amerikansk engasjement for europeisk demokrati og sikkerhet, viser EU-motstanderne til nordisk forsvarssamarbeid og andre sikkerhetsavtaler vi har inngått.

Der utfordres enigheten. Samarbeid er alltid bra, men kommer dessverre uten garantier. Ingen av våre naboer har forpliktet seg til å støtte oss militært dersom vi blir angrepet. Innenfor Nato, ja, men ikke utenfor.

Norge har heller ikke gitt slike garantier. EU-land, derimot, har gjensidige forpliktelser.

Ja, vi er relativt sikre og kan føle oss nokså trygge så lenge Nato fungerer og troen på artikkel 5 består (én for alle, alle for én). Hvorfor mase om EU, da?

Nettopp fordi verden endrer seg og Nato-samarbeidet er under press. Av mange gode grunner til å bli med i EU, gir medlemskapet innflytelse og et nytt sikkerhetspolitisk ben. En «plan B» eller dobbelforsikring om man vil.

Ikke bare dobbeltforsikrer vi oss mot angrep gjennom EUs støtteklausul, men vi faller også innunder unionens solidaritetsklausul som kan aktiviseres ved terrorhandlinger og naturlige og menneskeskapte katastrofer. Europaparlamentet jobber for å styrke begge.

Som en tverrsektoriell internasjonal organisasjon håndterer EU nettopp slike sikkerhetsutfordringer som Nato-polisen ikke dekker. Eksempelvis klima-, finans- og helsekriser, statsdirigert migrasjon og internasjonal kriminalitet. For å nevne noe.

De fleste huseiere driver preventivt vedlikehold, låser dører og lukker vinduer, monterer røykvarslere og er forsiktige med bruk av åpen ild. Likevel forsikrer vi hjemmene våre, gjerne med superdekning.

Risikoen er lav, men konsekvensene kan bli store. Den ekstra sikkerheten skaper trygghet.

Norge har innrettet seg slik at det er folket som avgjør landets og etterslektens risikoprofil, spesielt hvilke forsikringer som skal tegnes. Tiden er inne for en opplyst debatt om vi er godt nok posisjonert. Har landet vårt den riktige risikoprofilen?