Klarer vi oss best utenfor? Nei, og regningen vokser.

Om EU nå innfører beskyttelsestiltak mot import av ferrolegeringer, rammes Norge – og det rammer hardt. Saken avgjøres fredag.

Av Trine Lise Sundnes, leder i Europabevegelsen

Finnfjord smelteverk. Foto: Helga/wikipedia

Dette er dårlige nyheter for norsk industri, for tusenvis av arbeidsplasser og for lokalsamfunn over hele landet som lever av eksporten vår til Europa.
Fra Finnfjord i nord til Elkem i vest og sør øker usikkerheten: Hva nytter det å stå utenfor, når dørene til vårt viktigste marked begynner å gli igjen?

En industri i front – satt på sidelinjen

Norge er verdens største produsent av ferrosilisium. Bedrifter som Elkem, Finnfjord og Eramet har bygget høyteknologiske arbeidsplasser i generasjoner og leverer nøkkelmaterialer til Europas grønne omstilling. Bare Elkem sto i 2023 for nær halvparten av alt silisium brukt i EU. Kommisjonens forslag innebærer at Norge tildeles en årlig kvote for varegruppene ferromangan, ferrosilisium, ferrosilisium-mangan og ferrosilisium-magnesium.

Over 2000 norske arbeidsplasser står i fare dersom EU-markedet stenges helt eller delvis. Da ryker ikke bare jobber – da ryker livsgrunnlaget for hele lokalsamfunn som i tiår har bidratt til både norsk verdiskaping og europeisk industriutvikling.

Når utenforskap får konsekvenser

EØS-avtalen gir oss markedsadgang, men ikke makt. Norge sitter ikke i rommet når EU bestemmer hvordan slike beskyttelsestiltak skal utformes. Vi blir rammet av beslutningene, men kan ikke påvirke dem. Dette er den virkelige forskjellen på medlemskap og utenforskap – og den blir stadig tydeligere.

Når EU forsvarer sin industri, forsvarer de også sine arbeidsplasser. Når Norge står utenfor, er det ingen som forsvarer våre. Vi ber om forståelse, mens EU tar beslutninger som direkte styrer vår hverdag.

Hvor lenge skal vi tåle det?

Norsk industri konkurrerer på like vilkår i Europa fordi vi deler verdier, standarder og mål – men vi deler ikke beslutningsmakt. Nå får vi se konsekvensene av det i praksis. Tollbarrierer og minstepriser truer jobber og investeringer, og Norge må nok en gang tilpasse seg regler vi ikke har vært med på å lage.

Dette er et varsko. Hver gang EU tar nye grep for å beskytte sin industri, sin energiforsyning og sine grønne investeringer, står Norge alene.
Så la oss være ærlige: Vi klarer oss, ja – men vi klarer oss ikke best. Fremover vil forskjellen på medlemskap og utenforskap merkes på fabrikkgulvet, i lokalsamfunnene og på lønnsslippen. Og det burde bekymre oss alle.