Europadebatt, spillteori og folkelig mobilisering
Av Helge Arnli, sikkerhetspolitisk rådgiver i Europabevegelsen. Dette debattinnlegget var først på trykk i Dagsavisen den 6. juli.
Tilhengere og motstandere av norsk EU-medlemskap har svært ulike utgangspunkt og strategier for å skape oppslutning om sine standpunkt.
Helge Arnli.
Foto: Europabevegelsen
I spillteoretisk forståelse støtter nei-siden seg på en form for nullsumtenkning der, enkelt forklart, summen av goder til enhver tid er konstant. Det den ene parten vinner, det taper den andre. Budskapet er enkelt: Byråkratiske EU, her med rollen som grisk motspiller, er ute etter vårt folkestyre, oljefond, fisk, landbruk, kraft, mineraler osv.
Hver dag, og spesielt i disse VM-tider, får vi påfyll av slikt tankegods. En cup-kamp i fotball er et rent nullsumspill: Vinneren avanserer mens taperen reiser hjem.
Spillet manipuleres gjennom å betvile EUs intensjoner, hvoretter debatten fortsetter med hva teorien omtaler som ufullstendig informasjon. Støttet av en inngående skepsis til alt som har med union å gjøre, blir ordskiftet uoversiktlig og leder til forenklinger.
Sjakk er eksempel på et nullsumspill basert på fullstendig informasjon, mens poker spilles med ufullstendig informasjon (skjulte kort). Det samme gjelder krigføring.
Debattanter som forstår europadebatten som et nullsumspill og forutsetter at EU spiller med skjult agenda, velger mest sannsynlig å stole på sine følelser. Fakta og rasjonelle argumenter har da utspilt sin rolle, og nei-generalene får en enkel jobb.
Ja-siden har en vanskeligere oppgave. Resultatet av et tenkt spill (en forhandling) som ennå ikke er gjennomført og for en uklar fremtid skal markedsføres som en sannsynlig vinn-vinn situasjon. Slike spill, der begge parter tjener på samarbeid, er langt mindre intuitive og mer krevende å kommunisere.
En grei forklaring er at Norge, som våre europeiske med-demokratier, allerede har valgt en mer optimistisk linje. Innenfor landets liberale «positiv sum-spill» tradisjon er hele den bærende ideen at gevinsten skal økes gjennom samarbeid slik at alle får dekket sine behov. Både nå, og, ikke minst, inn i en uklar fremtid.
Kontrasten er stor til russisk politisk og strategisk tradisjon basert på nullsumtenkning og den sterkestes rett.
Så, hva er poenget? De to spilltypene representerer svært ulike strategiske utgangspunkt og grunnpreferanser. Der vi tilhengere eksempelvis vil hevde at EU-motstanderne er for følelsesstyrte og pessimistiske, vil de trolig svare at vi er for idealistiske og optimistiske.
Til tross for varierende særinteresser og delmål ønsker begge parter å ivareta landets styresett, verdier og interesser best mulig. Vi har derved felles strategisk målsetting. Hvorfor ikke fortsette debatten (spillet) basert på et fremforhandlet avtaleutkast?
Vi kan bruke Islands metode med to folkeavstemninger. Slik kan folkeviljen komme til uttrykk to ganger; først om vi skal forhandle med EU om et best mulig resultat, deretter avgjøre medlemskapsspørsmålet gjennom en mer faktabasert nasjonal debatt.