Arbeidende EU-kapital trygger Europa
Av Helge Arnli, sikkerhetspolitisk rådgiver i Europabevegelsen. Dette debattinnlegget var først på trykk i Klassekampen.
Tidlig i 1990-årene så mange nordmenn på Den europeiske union (EU) som en vesteuropeisk rikmannsklubb styrt av usosiale markedskrefter.
Spesielt på venstresiden næret dette kampen mot norsk EU-medlemskap. Etter å ha utjevnet økonomiske og sosiale ulikheter på kontinentet i en drøy generasjon, hjelper nå EU sine fattigere medlemmer med å bygge motstandskraft og forsvarsevne.
Helge Arnli. Foto: Europabevegelsen
Maastricht-traktaten, som i 1993 omdannet EF til EU, etablerte samhørighetsfondet for økonomiske og sosial utjevning og et regionalt utviklingsfond. Bare i perioden 2021 til 2027 disponerer EU mer enn 4000 milliarder kroner til dette politikkområdet.
Gjennom slike verktøy og mekanismer har velstående EU-land de siste tiårene støttet svakerestilte. Tysklands nettobidrag til EU-budsjettet var i 2023 mer enn 200 milliarder kroner, fulgt av Frankrike med 100 milliarder og deretter Nederland, Italia og Spania.
Samme år var de største nettomottakerne Polen med nær 80 milliarder kroner, fulgt av Romania, Belgia, Ungarn og Hellas. Norge bidrar til utjevningen gjennom EØS-midlene.
Mindre kjent er hvordan unionen nå gjennom ulike tiltak hjelper sine medlemmer med å oppfylle kombinerte Nato-forpliktelser og EU-målsettinger.
I én slik aktivitet sikrer EU penger i finansmarkedet basert på sin kredittscore, og låner dem videre til medlemmene. På denne måten oppnår svakerestilte land betingelsene til de mer solide. I likhet med Tyskland, har EU toppscore hos de viktigste globale byråene.
Låneordningen Security Action for Europe – SAFE med en totalramme på 150 milliarder euro, innvilges med 45 års løpetid, 10 års avdragsfrihet og maks 3 % rente. Et krav er at 65 % av produktkostnadene skal tilflyte unionens og samarbeidspartnernes industri, inkludert norske selskaper. Bare EU-medlemmer kan søke om lån.
Polen, den største låntakeren med rundt 500 milliarder kroner, underskrev avtalen 8. mai i år som første nasjon. Romania låner om lag 200 milliarder kroner, mens Ungarn, den tredje største lånesøkeren, fremdeles er til vurdering.
Ved siden av å hjelpe medlemmene med å oppnå felles målsettinger, bidrar slike lån til å stabilisere og binde europeiske demokratier sammen. Og det sporer til samarbeid, noe som er et uttalt mål for det meste av EUs politikk.
Som indikert deltar Norge i mye av dette arbeidet. Gjennom EØS-avtalen bidrar vi med midler til sosial og økonomisk utjevning i Europa, og gjennom SAFE-finansierte innkjøp bidrar vår forsvarsindustri med å fylle europeiske behov.
Eksempelvis vil Belgia bruke noe av sitt nær 100 milliarder kroner store SAFE-lån til å kjøpe NASAMS luftvern produsert av Kongsberg Gruppen (KDA) og deres partnere.
Bildet av EU som et egosentrisk kapitalistisk brorskap stemmer med andre ord lite med historiske realiteter. Som enkelte yngre sør-europeiske demokratier, har tidligere østblokkland de siste tiårene nytt svært godt av unionens utjevningspolitikk.
Akkurat nå hjelper unionen Ukraina med å forsvare seg mot russisk aggresjon, og den støtter medlemslandene med å bygge motstandskraft og forsvarsevne. Vellykketheten tilhører fremtidsvurderinger, men arbeidet er utvilsomt i norsk interesse.
Baksiden av medaljen, er at utjevning og beredskapsarbeid krever streng prioritering i land som på ulikt vis sliter økonomisk og med å opprettholde konkurransekraften. Slikt skaper misnøye i befolkningen og gir næring til populisme. Særlig er fremveksten av ytterliggående nasjonalisme og høyreekstremisme skremmende.
Skal Europa hevde seg i den globale handelskonkurransen og ivareta egen sikkerhet mellom gamle og nye maktsentre, er svaret uansett tettere integrering og mer forpliktende samarbeid, ikke mindre. Dette igjen krever visjonære, karismatiske og modige politikere. Vårt ressursrike lille land er ikke et unntakstilfelle, snarere tvert imot.