Europa på sikkerhetspolitisk avvenningskur
Av Helge Arnli, sikkerhetspolitisk rådgiver i Europabevegelsen. Denne artikkelen var først på trykk i Dagsavisen
Vesten stod engang samlet mot autokratiene. Vi hadde USA på laget. Lagånden er ikke den samme i dag.
17. mars 1948, få uker etter at kommunistene hadde tatt makten i Tsjekkoslovakia, talte president Harry S. Truman til den amerikanske kongressen om trusselbildet i Europa.
Truman fremhevet økonomisk vekst på det europeiske kontinentet som helt avgjørende, men at tiltak for å oppnå slik vekst alene ikke var nok.
Europas frie nasjoner innser, hevdet han, at veksten må beskyttes mot indre og ytre aggresjon: «Akkurat nå, mens jeg henvender meg til dere, signerer fem nasjoner i det europeiske fellesskapet i Brussel en 50-årig avtale for økonomisk samarbeid og felles forsvar mot aggresjon.»
Trumans tale var nøye koordinert med at Frankrike, Storbritannia og Benelux-landene samme dag signerte Brusseltraktaten, grunnlaget for den forpliktende forsvarsalliansen Vestunionen med sin egen militære struktur og eget hovedkvarter.
Samtidig var USA på vei ut av sin selvpålagte diplomatiske isolasjon. Trumans signatur på Marshallplanen et par uker senere understreket det pågående paradigmeskiftet.
På begge sider av Atlanterhavet erkjente man at økt samhandel og økonomisk vekst på det europeiske kontinentet var betinget av militær trygghet.
En annen erkjennelse var at kun en robust transatlantisk sikkerhetsavtale ville være nok til å avskrekke sovjetisk aggresjon, hindre fremveksten av ny europeisk militarisme og legge grunnlaget for politisk integrasjon.
4. april 1949 undertegnet tolv land, deriblant Norge, «Den nordatlantiske traktat» (NAT).
Seremonien skapte en allianse, men foreløpig uten noen militær struktur eller organisasjon.
Med Sovjetunionens prøvesprengning av kjernevåpen i august 1949, og utbruddet av Koreakrigen sommeren etter, økte bekymringen i den frie verden.
Rett oppunder jul i 1950 ble det besluttet å overføre Vestunionens forsvarsoppgaver og militære hovedkvarter utenfor Paris til Natos nyetablerte militære organisasjon i Europa under general Dwight D. Eisenhower. NAT fikk med dette sin O.
Tre år senere uttalte Eisenhower, da som amerikansk president: «Vi holder oss ikke med sikkerhetsinstitusjoner bare for å forsvare eiendom, territorium eller rettigheter utenriks eller på havet. Vi holder oss med militærmakten for å forsvare en livsstil.»
Basert på sammenfallende verdier og interesser fulgte så 70 år med relativ transatlantisk stabilitet. Utover i denne perioden krevde USA stadig mer høylytt at Europa måtte ta sin del av forsvarsbyrden, noe Europa lenge ignorerte.
Ronald Reagans omtale i 1983 av Sovjetunionen som «det onde imperium» illustrerer vårt omforente fiendebilde under den kalde krigen.
Konsensusen hanglet videre til desember 2025 og publiseringen av USAs oppdaterte nasjonale sikkerhetsstrategi. Russland nevnes ikke lenger som en trussel, mens kritikken av Europa har blitt eksplisitt.
Vurderingen stemmer godt med Moskvas syn, og Kreml slutter seg raskt til.
Midt i desember, under et intervju med medieorganisasjonen Politico, karakteriserer Donald J. Trump Europa som en råtnende gruppe nasjoner ledet av svake mennesker: «Europa vet ikke hva de skal gjøre».
Snart åtti år etter sitt forrige paradigmeskifte er USA i bevegelse igjen. Likesom kritikken av Russland forstummer, tiltar kurtisen av Europas høyrepopulistiske krefter.
Åpenbart er dette vanskelig for mange av våre hjemlige politikere, presset som de er mellom en EU-skeptisk befolkning og vår utsatte geografiske og geopolitiske posisjon.
Da kan det være fristende å lukke øynene og håpe at problemet går over av seg selv. Som regel går det jo bra. Hadde det bare ikke vært for stadig flere jærtegn som peker i motsatt retning og mot større alvor nå.
Det er krig på kontinentet med Russland på offensiven. Putin har lenge sagt hva han ønsker å oppnå, og vi aner offerviljen. Samtidig snur USA seg vekk.
Trumps karakteristikk av Europa er ikke helt uberettiget. Sett i fugleperspektiv kan nok det europeiske reiret fortone seg som noe kaotisk. Men det er vårt reir, og vårt ansvar å rydde opp. Europeiske ledere innser dette, og tar tak. Hva med oss? Hva sier norske ledere?