Et styrket Norden går via Brussel – ikke utenom
I urolige tider ser vi nordboere ofte til våre naboer for stabilitet og styrke. De siste årene har vi styrket våre bånd på områder som forsvar og sikkerhet, men også innenfor kultur og politikk.
Av Agnes Lenz Mathiasen, praktikant i Europabevegelsen. Denne teksten ble først publisert i Nationen.
Utvilsomt ser vi positivt på nordisk samarbeid, og vil ha mer. Mer enn 90 prosent av Nordens borgere mener at nordisk samarbeid er viktig eller veldig viktig.
Men nettopp i dette ønsket ligger det en selvmotsigelse som Norge gjerne overser. Dersom vi ønsker å jobbe tettere sammen med våre naboer, så må vi finne ut av hvor de ønsker å samarbeide.
Svaret er ikke i Oslo eller i Reykjavik, men i EU. Flertallet av de nordiske landene er fullverdige medlemmer av EU, og blant de mest fornøyde med det i hele unionen.
Mens Norden styrker samarbeidet i EU, står Norge på sidelinjen. I stedet for å være en likeverdig partner rundt bordet, har vi gjennom EØS-avtalen blitt avhengige av godviljen til våre naboer, som alle sitter med stemmerett i unionen.
EU-motstanderne tar ofte opp nordisk samarbeid som et alternativ til EU-medlemskap.
For de 80 prosentene av nordiske borgere som bor i EU-land, er nok ikke dette et alternativ. Samarbeidet foregår ikke på sidelinjen av, men midt i unionen.
Her smis det regionale fellesskapet som skal sikre gode vilkår for borgerne i Norden og resten av Europa. Når den nordiske blokken styrker seg, skjer det via tett samarbeid i Brussel.
Nettopp derfor stemmer fortellingen om nordisk samarbeid som et alternativ til EU dårlig, særlig ettersom Norden ikke har lyst.
Vårt regionale partnerskap har aldri vært viktigere for Norge. Vi ser det i suksesshistorier som Sveriges hjelp til å inkludere Norge i EUs innkjøpsordning av vaksiner.
Men vi ser det også i nederlag, som da vi ble pålagt beskyttelsestoll på ferrolegeringer, til tross for nordisk støtte.
Hvis vi ønsker å unngå slike nederlag og maksimere innflytelsen, må vi utnytte det fulle potensialet vårt. Tenk hvilken styrke Norge kunne ha tilført et samlet Norden i Brussel.
Den nordiske regionen fungerer best når vi står sammen. Vi kan ikke tro at det er nok at bare noen er med i klubben – om Norge virkelig ønsker å bidra til samarbeidet, bør vi bli med for å styrke oss selv og våre naboer.
Da Sverige og Finland ble med i NATO, uttalte tidligere forsvarsminister Bjørn Arild Gram at medlemskapet innebærer en ny æra for nordisk sikkerhetspolitikk.
Tenk hvilken æra det hadde blitt for nordisk og arktisk politikk om Norden hadde samlet seg i EU?
Jeg hører ofte at lille Norge vil ha liten innflytelse i EU. Men er dette riktig? Faktisk vil et samlet Norden bli blant de mest innflytelsesrike blokkene i Brussel.
Hvis vi lar tallene tale (inkludert Norge og Island med henholdsvis 15 og 6 plasser):
Nordens samlede befolkning utgjør bare seks prosent av EUs totale innbyggertall.
Likevel vil vi ha hele 72 seter i Europaparlamentet. Det er flere enn Spania (61 seter), et land med nesten 20 millioner flere innbyggere enn Norden
I den utvidede kommisjonen vil Norden sitte på 17,2 prosent av kommissærpostene. Det er nesten en av fem stemmer!
Tar man med de baltiske landene (Estland, Latvia og Litauen), blir innflytelsen enda mer formidabel. De åtte nordisk-baltiske landene (NB8) utgjør rundt syv prosent av EUs totale innbyggertall, men ville sitte på:
Hele 99 plasser i Parlamentet. Dette gir NB8-blokken flere seter enn Tyskland (96 seter), EUs mest folkerike land.
Åtte kommissærposter i kommisjonen og i EU-domstolen, som utgjør 27,6 prosent av den utøvende makten
Norden er allerede påvirket av EU, både de land som er med, men også de som ikke er med. Om vi ønsker mer innflytelse, må vi bli med.
Et styrket Norden går via Brussel – ikke utenom. Dette er et argument for – og ikke mot – et norsk EU-medlemskap.