Hva er EUS felles sikkerhets- og forsvarspolitikk?
EUs felles sikkerhets- og forsvarspolitikk (CSDP) inngår i utenriks- og sikkerhetspolitikken (CSFP) som ledes av Høyrepresentanten for utenriks og sikkerhetssaker.
Høyrepresentanten samarbeider tett med kommissæren for forsvar- og romsaker som fokuserer på det indre forsvarsmarkedet, utvikling av den europeiske forsvarsindustrien, felles anskaffelser av forsvarsmateriell mellom landene, militær mobilitet på tvers av kontinentet, og på sikkerhet i verdensrommet.
Lisboatraktaten, som i praksis er en revisjon av EUs to grunnleggende traktater (Romatraktaten fra 1957 og Maastrichttraktaten fra 1993), innførte bestemmelser om gjensidig støtte og solidaritet:
Traktaten om Den europeiske union (revidert Maastrichttraktat) artikkel 42.7 pålegger medlemmene å støtte hverandre ved væpnet angrep.
Traktaten om Den europeiske unions virkemåte (revidert Romatraktat) artikkel 222 forplikter medlemmene til hjelp og solidaritet ved terrorhandlinger og naturlige og menneskeskapte katastrofer.
Den internasjonale utviklingen tidlig på 2020-tallet motiverer EU-medlemmene til styrket samarbeid, herunder med en tydeligere ambisjon om strategisk autonomi. EU ønsker å bli mest mulig selvforsynt og i stand til å ivareta sin egen sikkerhet og sine egne interesser.
EUs forsvarspolitikk preges av at militærmakt er, og vil forbli, nasjonale ansvar, at forsvarsanskaffelser kan unntas reglene for det indre marked og at de fleste medlemmene også er Nato-medlemmer. Med slike rammefaktorer fremstår Europakommisjonen og Europaparlamentet ofte som mer ambisiøse på unionens vegne enn stats- og regjeringssjefene i Det europeiske råd. Eksempelvis har begge instanser presset på for å etablere en reell forsvarsunion, mens Det europeiske råd holder tilbake.
Det europeiske forsvarsbyrået
Det europeiske forsvarsbyrået (EDA) står sentralt i forvaltningen og videreutviklingen av CSDP. Byrået ble opprettet i 2004 for å støtte medlemmenes utvikling av forsvarskapabiliteter[1], for å oppmuntre til samarbeid og for å øke Europas evne til krisehåndtering. Etter en større revisjon i 2024 har byrået nå fem hovedoppgaver:
Identifisere felles EU-behov og prioriteringer for å sikre at medlemmene har de kapabilitetene de faktisk trenger.
Muliggjøre utviklingssamarbeid i alle faser for å forberede EUs fremtidige forsvar.
Harmonisere krav og delta i utviklingen av kapabiliteter som kan samvirke problemfritt.
Sammenfatte etterspørselen mot felles anskaffelser for å dekke kapabilitetsmangler.
Grensesnitt mot EUs sivile og militære politikkområder, målbære de nasjonale forsvarsdepartementenes felles posisjoner.
Permanent strukturert forsvarssamarbeid
Permanent strukturert forsvarssamarbeid (PESCO) ble etablert i 2017 som et frivillig prosjektbasert samarbeid mellom EU-landene. I 2020 ble enkeltprosjekter åpnet for tredjeland.
PESCO er et traktatbasert rammeverk og en strukturert prosess for felles planlegging, utvikling, investering og produksjon av militært materiell. Målet er å enes om enhetlige våpensystemer, øke forsvarsbevilgningene og bedre evnen til samvirke mellom landene.
Samarbeidet bygger på deltakerlandenes forpliktelser hva angår forsvarsbevilgninger, planlegging, harmonisering, operativt samarbeid, felles adressering av kapabilitetsmangler og styrking av Europas forsvarsteknologiske og -industrielle base (EDTIB). Det er den juridiske bindingen som skiller PESCO fra andre typer samarbeid.
Prosjektene er utformet for å fremskaffe spesifikke militære evner til medlemmene, for å støtte operasjoner og oppdrag innenfor rammen av EUs felles sikkerhets- og forsvarspolitikk, og, ikke minst, for å motivere til samarbeid.
PESCO-prosjektet “militær mobilitet” handler om å forenkle og standardisere grensepasseringer og ivareta uhindret bevegelse av militært personell og utstyr på tvers av unionen. Prosjektet inkluderer tredjelandene Norge, USA, Storbritannia, Sveits og Canada.