Vi vil, vi vil, men får vi det til?
Slik tannlegeboret gjorde Karius og Baktus husløse, kan virkeligheten plutselig ramme oss hardt. Spesielt hvis USA slutter å gi oss søtsaker.
Bedre om barneminnene og fantasien sluttfører fortellingen.
Av Helge Arnli, sikkerhetspolitisk rådgiver i Europabevegelsen. Dette debattinnlegget var først på trykk i Dagsavisen.
Foto: Henrik S. Andersen / Forsvaret
Som en av Natos grunnleggernasjoner og lenge før Den europeiske union formaliserte en sikkerhets- og forsvarspolitikk, forstod våre myndigheter at Norge ikke kunne isolere seg fra alternative europeiske sikkerhetsstrukturer.
Tidlig i 1995 ble vi derfor assosierte medlemmer av den EU-tilknyttede Vesteuropeiske union (VEU). Dette til tross for at vi kun måneder før hadde stemt nei til EU-medlemskap, og at VEU på den tiden ble oppfattet som en slags Nato-konkurrent.
Assosiasjonen sikret oss retten til å delta i EU-ledede militære operasjoner, noe vi gjorde ved tre anledninger tidlig på 2000-tallet. Etter en lengre pause sluttet vi oss i desember 2022 til EUs militære støtteoperasjon for Ukraina, EUMAM.
Ikke bare deltok og deltar vi i EU-ledede operasjoner, men vi ville også stå på beredskap for unionen. Gode naboer oppfylte ønskene, og norske soldater stod ved tre anledninger på beredskap for nordiske EU-stridsgrupper.
Da unionen opprettet et eget forsvarsbyrå (EDA) for å motivere sine medlemmer til samarbeid, for å støtte dem i utviklingen av forsvarskapabiliteter, og for å øke Europas evne til krisehåndtering, stod vi først i køen for å oppnå en avtale.
Som eneste tredjeland utenom Ukraina deltar vi også i EUs forsvarsfond (EDF), ett av Europakommisjonens viktigste verktøy for å spore medlemslandene og bedrifter til å samordne sin militære forsking og utvikling.
Vår forsvarsindustrielle tilknytning til EU og våre bedrifters adgang til det gryende indre forsvarsmarkedet skyldes selvsagt EØS-avtalen. Samarbeidsiveren og pragmatismen går imidlertid langt utover dette.
Som reaksjon på Russlands fullskala-angrep på Ukraina i februar 2022 møttes EUs stats- og regjeringssjefer uformelt i Versailles to uker senere. Der ble det bestemt å øke landenes forsvarsutgifter og å forsterke innsatsen mot europeisk strategisk autonomi.
Europakommisjonen tok ballen videre og la for et år siden frem et veikart for å oppnå tilstrekkelig militær beredskap innen 2030. Inkludert var fire pan-europeiske flaggskipsprosjekter med korte tidsfrister. I sin ordlyd fremstod prosjektene minst like operative som industripolitiske.
Gjennom presise implementeringsplaner skulle kapabilitetsgap lukkes og motstandere avskrekkes. Dersom avskrekkingen feilet skulle alle former for aggresjon kunne avvises.
Enkelte av EUs Nato-medlemmer fant veikartet i overkant ambisiøst og utfordrende for de transatlantiske forbindelsene og for lovfesting og finansiering.
I høst, et år senere, godkjente EUs forsvarsministre fem overordnede industriprosjekter (EDPCIs) hvor det operative er nedtonet. Prosjektene er derved åpnet for fellesfinansiert etableringsstøtte over EUs forsvarsindustriprogram EDIP hvor Norge også deltar. 2030-horisonten og målet om strategisk autonomi ligger fremdeles under.
I gjennomsnitt deltar 18 EU-medlemmer i hvert av de fem prosjektene, med Ukraina og Norge som eneste utenforland; Ukraina deltar i fire prosjekter og Norge i alle fem.
Der Ukraina vil bli fullverdig medlem, sikter Norge mot en bredest mulig deltakelse uten medbestemmelse og utenfor unionens støtteforpliktelser. Med andre ord et litt svakt B-medlemskap.
En slik tilnærming til europeisk forsvarssamarbeid er i beste fall suboptimal. Vi får nokså lite igjen for anstrengelsene og kunne ha oppnådd så mye mer fra innsiden. Svaret må bli at dette får vi ikke helt til.
Tryggere sammen!