USA vakler politisk, hvor er debatten?
Mens Uncle Sam sliter med rystelser i sin demokratiske grunnvoll, sliter vi her hjemme med å diskutere konsekvensene.
Av Helge Arnli, sikkerhetspolitisk rådgiver i Europabevegelsen. Denne artikkelen var først på trykk i Dagsavisen
Det går ikke en dag, eller for den saks skyld en time, uten at det flommer over med nytt fra eller om USAs 47. president. Slik har hverdagen blitt. Donald J. Trump, MAGA, politisk dramaturgi på Capitol Hill og tvister og domsavsigelser i amerikanske rettsinstanser har blitt allemannseie. En realityserie på ekte.
Hvilke følelser stimulerer dette hos oss? Er det troskyldig spenning over «dagens Trump», eller oppriktig engstelse over den politiske kursen vårt demokratiske fyrtårn har lagt ut på. Antakelig litt av begge deler. I vår forstand, og så lenge vi kan huske, har fyrtårn hatt det med å stå i ro. Noe annet er ubegripelig.
Et fyrtårn i bevegelse vil selvsagt generere masse interesse og klikk. Men dekker pressen sin samfunnsrolle uten å diskutere sikkerhetspolitiske konsekvenser for Norge?
I «Avisheftet mitt» minner Mediebedriftenes landsforening om at journalistikk handler om å dokumentere samtiden: «Journalistikk er førsteutkastet til det som kommer i historiebøkene». Og gjett om Trump kommer i historiebøkene.
Men hva med konsekvensene for Norge? Fyller media rollen like godt her? Vær Varsom-plakaten sier: «Pressen ivaretar viktige oppgaver som informasjon, debatt og samfunnskritikk. Pressen har et spesielt ansvar for at ulike syn kommer til uttrykk.».
Så hvorfor har vi ikke en livlig debatt om konsekvensene av at vår viktigste allierte har endret politisk kurs? Selvfølgelig fordi vi ikke ønsker å skyve USA fra oss. Men kanskje også fordi det ville ha ført til en debatt om alternativer. Og en debatt om alternativer ville raskt ha blitt en ny europadebatt. Nøyaktig hva våre fremste folkevalgte ikke vil ha.
Da blir spørsmålet om riksdekkende media fungerer som vaktbikkje for folk flest, eller for politikerne. Nektes vi et fundament for deltakelse i en opplyst europadebatt? Og når vi først er inne på kunnskaper om vårt eget kontinent; lærer fremtidige velgere nok om Europa på skolen?
I 2012 konkluderte Europautredningen (NOU 2012: 2) med at «[d]et er ikke mange andre områder av norsk demokrati i moderne tid der så mange har visst så lite om så mye som i europapolitikken.»
Tolv år senere slutter Eldring-utvalget (NOU 2024: 7) seg til, blant annet ved å vise til en NUPI-undersøkelse fra 2019 som fant at lite hadde endret seg. Særlig trekker utvalget frem lavt kunnskapsnivå hos de unge:
«En gjennomgang av nåværende læreplaner viser lite endring […] Europa, EØS, EFTA eller EU er fortsatt ikke del av kompetansemålene i grunnskolen […] På videregående skole er EU og EØS ikke en del av læreplanen i fellesfaget. En gjennomgang av lærebøker ment for grunnskolen og videregående skole, viser at EU og EØS ikke vies mye plass.»
Der det mangler kunnskap, fylles rommet raskt av følelser og konspirasjoner, noe som er et dårlig utgangspunkt for internasjonalt samarbeid og mellomstatlige relasjoner: Håp er ingen god metode, og tro er mer et religiøst konsept. Med realpolitikken tilbake, er det fakta og mest mulig objektive analyser som gjelder.
Vi må diskutere betydningen av at USA, Europa og verden endrer seg mens vi ennå har tid og litt handlefrihet. Da er vi ikke tjent med politikere som undertrykker debatten, riksdekkende media som ikke problematiserer dette, og et skoleverk som over lang tid har unnlatt å forberede oss. Følelser kan nok en gang bli avgjørende.
For Norge er det kritisk at fyrtårnet vårt finner fast grunn igjen, og på rett side. Noe annet er vi ikke forberedt på. I motsetning til de fleste andre europeere, står vi uten en plan B. Et sikkerhetspolitisk alternativ vil være fornuftig uansett hvor USA fester anker.
Det er slik EU-landene tenker nå. De gjør seg selv og Europa klar for alternative fremtider. Det handler om beredskap, suverenitet og strategisk autonomi, ikke om manglende selvråderett. Debatten her hjemme må løftes tilsvarende. Da må både skoleverket og riksdekkende media bidra.