Hvilket folkestyre, Vedum?

Med hjertesaken og slagordet «Nei til EU – ja til folkestyre» prøver Senterpartiet å skape avstand til Europa. Denne avstanden kan en dag bli skjebnesvanger.

Av Helge Arnli, sikkerhetspolitisk rådgiver i Europabevegelsen. Denne artikkelen var først på trykk i Sunnmørsposten

Trygve Slagsvold Vedum Foto: Nei til EU / Flickr

I september 2022, etter riggede folkeavstemninger, annekterte Russland fire ukrainske fylker og underla dem sin føderasjons grunnlov. Betydelige deler av Ukraina erfarer nå overgriperens versjon av lokaldemokrati og folkestyre.

Men ambisjonene er større. President Putin vil omstøte det han i 2005 omtalte som den største geopolitiske katastrofen i det 20. århundre. Etter Ukraina skal resten av den russisktalende verden på ulike vis bringes tilbake i folden.

I lys av sitt rehabiliterte imperium ønsker Kremls moderne tsar å se Russland funkle som en ledestjerne på en multipolar global himmelhvelving før han dør. Russland skal bli stort igjen, og det samme skal Putins ettermæle.

Men det stopper ikke der. En stormakt som Russland har etter egen forståelse rett til å omgi seg med en interessesfære og beskyttende buffersone. Dette geografiske omlandet vil underlegges russisk beskyttelse og miste mye av sin frihet.

Imperiet tolererer ikke liberale tanker og verdier. Samfunnsharmonien og tradisjonelle kjønnskonservative familieverdier håndheves hardt. Minoriteters rettigheter begrenser seg i stort til å dø på slagmarken.

Putin erkjenner at etableringen av en ny pan-europeisk sikkerhetsarkitektur vil ta tid, og han aksepterer kostnaden. Etter tradisjonell russisk tenking skal tsaren utøve eneveldig makt, eller vise avmakt og mislykkes. Det finnes ikke noen mellomposisjon.

Nok om Putins verdensbilde. Personlig foretrekker jeg vestens liberale demokratimodell med regelstyring og vern om individets og mindretallets rettigheter.

Nettopp derfor er det vanskelig å svelge nei-sidens forsøk på å ta eierskap og gjøre seg til definisjonsmakt over begreper som folkestyre, suverenitet og selvråderett.

Skal vi forledes til å tro at 450 millioner av våre nærmeste naboer har gitt avkall på slike demokratiske verdier og rettigheter? Selvsagt har de ikke det.

Kanskje er det heller slik at Senterpartiet forveksler folkestyre med særinteresser og benytter demokratisk underskudd som avstandsmål?

I mitt hode oppstår demokratiske underskudd når et land velger å innordne seg andres lover og regler uten at egne politikere har deltatt i beslutningsprosessen.

Norge, en velstående liten randstat til en stormakt på krigsfot, må løfte blikket og velge sine sikkerhetspolitiske trekk med omhu. Vi er ikke en uinntakelig arktisk festning under garantert amerikansk beskyttelse. Vi kan utmerket vel falle for eget hovmod.

Om og om igjen må vi stille oss de samme spørsmålene: Hva kan skje, og hvordan skal vi forberede oss og reagere? Hvem er våre venner, og hva kan vi gjøre for å styrke både dem og oss selv?

Å slutte oss til traktatfestede samarbeidsorganisasjoner som EU tar tid. Å bygge opp robuste militære kapasiteter og evne tar mer tid.

Enn så lenge har vi et vindu der begge deler er mulig. Hvor lenge dette er åpent, avhenger av Ukrainas evne til å stå imot russisk press og av USAs vilje til å støtte dem og resten av det frie Europa. Begge deler er usikre størrelser.

Europabevegelsen mener at Norge må forberede en ny EU-søknad innen 2030. Ideelt sett bør det gå mye raskere. Folkestyre er et ja-argument. Vi står tryggere sammen.

I mellomtiden må vi støtte våre venner så godt vi kan, enten det er et krigsutsatt Ukraina eller et konkurranseutsatt og forgjeldet Europa. Sammen må vi stå opp for våre liberale demokratiske verdier.

Å dekke øynene, ørene og munnen som de tre apekattene i kinesisk folklore er ingen god strategi, selv om enkelte av våre fremste politikere virker tilbøyelige til det. Selv om man ikke ser, hører eller taler ondt, forsvinner ikke ondskapen.

Så, Vedum, hvilket folkestyre skal vi velge for våre barn og barnebarn?