Russlands betingelser for å avslutte angrepskrigen mot Ukraina, og for varig fred og sikkerhet i Europa, bør skremme vettet av oss alle.
Av Helge Arnli, sikkerhetspolitisk rådgiver i Europabevegelsen. Dette debattinnlegget var først på trykk i Dagbladet.
Sikkerhetspolitisk rådgiver, Helge Arnli
I romjulen 2021, kun uker før overfallet på Ukraina, ble attachékorpset i Moskva innkalt til en ekstraordinær orientering i det russiske forsvarsministeriet. Russlands militære myndigheter ønsket å redegjøre for vestlig aktivitet og fiendtlighet langs sine grenser og i det de omtaler som sin interessesfære.
For oss Nato-attachéer ble dette en absurd opplevelse. Blant mye annet ble vi beskyldt for å støtte «georgisk aggresjon» i 2008 og «kuppet i Ukraina» i 2014. Godt understøttet av russisk grundighet, sirlig førte statistikker og gjennomarbeidet retorikk, opplevde vi at virkeligheten ble snudd fullstendig på hodet.
Men det var ikke vi vestlige som var den primære målgruppen for orienteringen.
Noen dager tidligere hadde president Putin stilt Vesten et ultimatum, og verden skulle overbevises om hvilket utilbørlige press Russland var blitt utsatt for. Hans budskap var «Vesten mot resten».
Fremdeles minner Moskva oss om behovet for å løse de underliggende konfliktårsakene som vilkår for en permanent fredsløsning i Ukraina. Nå, fem år senere, kan det være på sin plass å minne om hva dette er:
Nato skal ikke utplassere militære styrker eller våpensystemer på territoriet til land som tiltrådte alliansen etter 27. mai 1997, signaturdatoen for grunnlagsakten Nato-Russland.
Det vil i praksis bety å trekke ut all Nato-infrastruktur og kapasiteter fra alle tidligere sovjetrepublikker og Warszawapaktland, inkludert fra de tre baltiske statene. Det vil heller ikke være mulig på permanent basis å forsterke Sverige og Finland.
Videre skal Nato binde seg juridisk til ikke å ta opp nye medlemmer, særlig ikke Ukraina.
Noen uker før ultimatumet opplyste det russiske utenriksministeriet om et møte som var blitt avholdt 26. november 2021 mellom ledelsen for de nordiske og baltiske ambassadene og viseutenriksminister Sergej Rjabkov.
Diskusjonen skal, ifølge ministeriet, ha fokusert på å opprettholde strategisk stabilitet, ikke-spredning og våpenkontroll, europeisk sikkerhet og hva de omtaler som en rekke andre presserende internasjonale spørsmål.
Jeg deltok på møtet og erfarte den trykkende stemningen i etterkant. Ultimatumet noen uker senere kom ikke overraskende. Det gjorde heller ikke angrepet på Ukraina.
Spørsmålet nå, fem år og hundretusener av døde og sårede senere, er mye det samme som rundt årsskiftet 2021/22:
Skal vi la oss presse til å godta en europeisk sikkerhetsordning basert på buffersoner og Putins konsept om «lik og udelelige sikkerhet»? I tillegg til Ukrainas kapitulasjon og underkastelse?
Skal vi avskrive en lang rekke europeiske nasjoners sjølråderett og suverenitet?
Vil president Trump bøye av for Putins ultimatum og bruke kravene hans som grunnlag for en «deal» som deretter tvinges ned halsen på Zelensky og Europa? I tilfelle vil svært mye være forgjeves.
Nå gjelder det å holde motet oppe og hodet klart. Russland kan verken få vinne krigen eller freden.