Gode dager blir ikke bedre i EU

I stabile oppgangstider vil folk flest merke lite til et norsk EU-medlemskap, kanskje bortsett fra noe billigere mat og litt større utvalg i butikkene.

Av Helge Arnli, sikkerhetspolitisk rådgiver i Europabevegelsen. Dette debattinnlegget var først på trykk i Sunnmørsposten.

Det er ikke utsikten til flere velferdsgoder eller lavere priser som motiverer meg. Det som driver meg til å jobbe for et norsk EU-medlemskap, er troen på at vi ennå ikke har gjort alt vi kan for å trygge etterslekten.

Ettersom dette gjelder en tenkt fremtid, et EU-medlemskap vi ennå ikke har, og noe som vil eller ikke vil skje uansett, er dette en vanskelig fortelling. Jeg tenker på det som et knippe skadeforsikringer der alle kommer til utbetaling etter en ulykke. Hvis én tilbyder faller fra, er vi likevel dekket.

Mine største motivasjonsfaktorer er fem år og nyfødt. Jeg vet lite om deres fremtid, og er bekymret. Som gammel offiser og fersk besteforelder skremmer utviklingen meg. Jeg stod på beredskap i Nord-Norge i 1980-årene, men dette er annerledes.

Utover den kalde krigen bygde to konkurrerende blokker et sikkerhetsrammeverk som nå fordamper. De fleste avtalene som regulerte forholdet mellom øst og vest er nå borte. For enkelte europeere er fremskrittene etter den kalde krigen og Berlinmurens fall nær annullert. Også klimaet blir tøffere, bokstavelig talt.

Utviklingen gjør at vi må leve med større usikkerhet og herde oss for motgang. Det finnes ingen oppskrift eller fasit for hvordan dette skal gjøres. Personlig mener jeg at vi som en ressursrik, men relativt liten og geografisk utsatt nasjon må forankre vår frihet, våre interesser og demokratiske verdier i så mange forpliktende retninger som mulig.

Etter å ha jobbet i fire ulike Nato-hovedkvarter er jeg en sterk tilhenger. Vi må jobbe hardt for å holde USA inne og alliansen oppe. Samtidig er jeg en like sterk EU-tilhenger. På flere sikkerhetsrelaterte områder er det i hovedsak kun EU som utvikler overnasjonale verktøy for å trygge sine demokratiske medlemmer.

Unionen er langt fra perfekt. Men jeg frustreres av kommentarer som idiotforklarer EU og dens sentrale medlemmer. Fra å være nære og gode Nato-allierte, omtales de samme nasjonene i en EU-ramme som byråkratiske, litt småkorrupte anti-demokratier på konkursens rand, kun ute etter å avsette norsk folkestyre og tilrane seg våre ressurser.

Lett omskrevet fra Leo Tolstoj: Alle lykkelige land likner hverandre, hvert ulykkelig land er ulykkelig på sin egen måte. Det er i motgangstider forskjellene blir tydeligst: Hvem står alene med sine utfordringer, og hvem føler varmen fra et fellesskap.

Europas liberale demokratier står tryggere sammen i både med- og motgangstider. Forslaget til en ekte garderingsstrategi blir derfor å takke ja til begge deler, både Nato og EU.