Forsvarsinvesteringene setter fart på Europa

Av Helge Arnli, sikkerhetspolitisk rådgiver i Europabevegelsen. Dette debattinnlegget var først på trykk i Teknisk Ukeblad.

Foto: Henry Möllers, Unsplash

Endelig et brudd med dystre tyske økonominyheter. Til tross for økte energipriser som følge av krig i Midtøsten, leverte industrien nylig sterkere ordretall enn ventet. Reformer og investeringer i infrastruktur og forsvar ser ut til å ta effekt.

Etter tiår med nedprioritering av forsvarssektoren, gjør kombinasjonen av russisk imperialisme og gryende amerikansk isolasjonisme at Europa må ta hovedansvaret for egen sikkerhet. I erkjennelsen av dette har nesten alle Nato-medlemmer forpliktet seg til å bruke minst 5 prosent av bruttonasjonalproduktet (BNP) på forsvar og sikkerhet innen 2035, hvorav minst 3,5 prosent på styrking av den militære forsvarsevnen.

Nød lærer naken kvinne å spinne, sier et kjent norsk ordtak. Og sannheten er at Europa stod heller nakne da Russland angrep Ukraina på bred front 24. februar 2022. Grunnet ulike trusseloppfatninger, økonomiske forutsetninger og politiske hensyn, har det tatt tid å finne frem veven i kontinentets hovedsteder. Men nå løsner det.

I 2021, året før Putin gikk til angrep, brukte EU-landene 218 milliarder euro på forsvar, hvilket utgjorde 1,5 prosent av unionens samlede BNP. Av dette gikk om lag 60 milliarder euro til investeringer, forsking og utvikling. I 2025 ble resultatet 418 milliarder euro eller 2.2 prosent av BNP, mens 151 milliarder euro ble brukt til investeringer, forsking og utvikling.

Den største økningen kom i fjor med 20 prosent. Ikke tilfeldig sammenfalt dette med at Europakommisjonen i mars 2025 utga sin «Rearm Europe plan / Readiness 2030» med mål om å mobilisere 800 milliarder friske euro til forsvarsformål. Fordelt på fem ulike hovedtiltak ønsker EU å motivere sine medlemmer til å øke forsvarsbevilgningene med ytterligere 1,5 prosent innen 2030.

Det første tiltaket, som også er et viktig utjevnende tiltak, er EU-sikrede lån på totalt 150 milliarder euro til svært gode betingelser som viderelånes til medlemmene for fellesanskaffelser (Security Action for Europe – SAFE). I skrivende stund har EU godkjent 18 av 19 søknader, hvorav ti land, inkludert de tre baltiske landene, har signert låneavtalen. Seks av disse igjen har begynt å motta penger. Brorparten av midlene pløyes tilbake til europeisk forsvarsindustri, hvor også norske bedrifter leverer.

Fra rapporten EDA Defence Data 2025-2026

For tysk økonomi kom den viktigste impulsen i mars 2025 med oppheving av landets selvpålagte gjeldsbrems for bevilgninger til forsvar og infrastruktur. Tiltaket henger sammen med EUs andre hovedtiltak, å mobilisere 650 milliarder euro ekstra til forsvar gjennom bruk av unionens nasjonale unntaksklausul (National Escape Clause – NEC). Etter søknad er tiltaket nå aktivert for 18 medlemmer, herunder Tyskland, de tre baltiske landene, Danmark og Finland.

NEC-tiltaket innebærer at EU aksepterer brudd på unionens stabilitets- og vekstpakt for forsvarsutgifter i treårsperioden 2025-2028. Ellers pålegger pakten hovedstedene å begrense sitt årlige budsjettunderskudd til 3 % og statsgjelden til 60 % av BNP.

Hva Tyskland foretar seg og hvordan det går med tysk økonomi har stor betydning for resten av Europa. Mens Berlin i 2021 brukte om lag 1,3 prosent av BNP på forsvar, er planen å øke dette til Nato-målet på 3.5 prosent allerede i 2029. I så tilfelle vil de tyske bevilgningene trolig overgå de kombinerte franske og brittiske. Målet om å bli kontinentets sterkeste konvensjonelle militærmakt er dermed innen rekkevidde. Den største konkurrenten, i det minste på det landmilitære området, er Polen som allerede tangerer 5 prosent av BNP til forsvar.

Det sikkerhetspolitiske bildet som tvinger frem EUs og nasjonenes forsvarssatsing er bedrøvelig. Når det likevel vurderes som nødvendig og iverksettes, genereres kraftige vekststimuli til økonomi, industri, arbeidsmarked og forsking og utvikling. Dette igjen vil produsere attraktive livskraftige økosystemer der forsvarsbehovene driver innovasjon og teknologiutvikling. Slikt tiltrekker seg og motiverer talenter.

EUs tre siste hovedtiltak er ikke like konkrete med hensyn på resultatmål, men er likevel betydelige. Først vil unionen åpne for at mottakere av penger fra samhørighetsfondet for utjevning av økonomiske og sosiale forskjeller kan omdisponere deler av midlene mot «strategiske utfordringer». Dernest vil Den europeiske investeringsbanken tillates å drive utlån til rene forsvarsprosjekter og -produkter. Sist, men ikke minst, vil EU motivere privatpersoner til å flytte noen av sine mer enn 10.000 milliarder euro fra sparing på bankkontoer til mer produktive investeringer – spesielt i små og mellomstore bedrifter.

Fremdeles står Europa i økonomisk motvind og lider av tapt konkurransekraft. Men sikkerhetsbehovene kan bidra til å skape lys i tunnelen. Et norsk eksempel er Kongsberg Gruppen, som med en ordrereserve på mer enn 157 milliarder kroner står foran store utvidelser. Målet er å ansette mellom 500 og 700 personer årlig. Konsernsjef Eirik Lie, lederen av «Norges mest populære arbeidsplass», sier til VG at mange unge nå, i motsetning til før Ukraina-krigen, finner det meningsfullt å jobbe med sikkerhet og klima.

Som kjent har landet vårt valgt å stå utenfor EUs utenriks- og sikkerhetspolitikk, handelspolitikk og tollunion. Verken EØS-avtalen eller mer enn 100 tilleggsavtaler kompenserer for dette. Når det tyske industrilokomotivet endelig trekker EU-toget fra stasjonen, bør flere enn bare vår hjemlige forsvarsindustri og sikkerhetssektor følge nøye med. Dessverre er medbestemmelse og gode seter reservert for fordelsprogrammets medlemmer.