Foran årsskiftet

2025 har vært et år helt utenom det vanlige for Europabevegelsen. I år har vi hatt en medlemsvekst uten like, og har nå det høyeste medlemstallet på 30 år. Vi er nå nesten 7000 medlemmer.

Av Fredrik Mellem, generalsekretær i Europabevegelsen

Det er ikke Donald Trump og Vladimir Putin som gjør at Europabevegelsen vokser. Vi vokser i år for niende år på rad – men det er utvilsomt Donald Trump og Vladimir Putin som gjør at Europabevegelsen vokser så mye som vi nå gjør. De siste to årene har vi fått mer enn 3000 nye medlemmer, og Europabevegelsen er nå mer enn tre ganger så stor som for ni år siden.

Men det er altså et nokså dystert bakteppe for vår store medlemsvekst. Samtidig ville det vært enda mer dystert om verden kunne utvikle seg slik som den nå gjør, uten at flere kom til den konklusjon at nå må Europa stå enda mer sammen. Vi er tryggere sammen.

Toll

Samtidig har vi også fått et veldig klart eksempel på hvor krevende vårt arbeid er. EUs behov for å beskytte eget marked stiger når andre aktører på verdensmarkedet går til handelskrig mot sine egne allierte og skrur opp og ned tollsatser etter en presidents personlige dagsform og ustabile lynne. Når EU så innførte en generell beskyttelsestoll mot alle ikke-medlemmer, og Norge ikke fikk unntak, fikk vi egentlig et veldig tydelig eksempel på at vårt utenforskap har en pris. De aktørene som i lang tid hadde avskrevet denne muligheten som «ren skremselspropaganda,» tok som vanlig ingen lærdom av egne feilvurderinger. Nei til EØS-partiene har som kjent en politikk for å skaffe landets næringsliv mange flere handelshindringer enn denne midlertidige tollen på ferrolegeringer.

Denne generelle tollen, skal etter WTO-reglene skal rettes likt mot alle utenforstående. Likevel omtaler mange norske medier tollen feilaktig som en «straffetoll mot Norge.» Da er det kanskje ikke så underlig at ikke flere nordmenn umiddelbart blir mer positive.

Hva med 2026?

Si det. Det er lenge siden det var vanskeligere å si noe forholdsvis sikkert om fremtiden. Vi lever i en tid der vi når som helst kan våkne opp til nyheter som snur opp den på den verden vi hadde i går. Det eneste som er sikkert, er at når alt er så usikkert som nå så bør vi søke trygghet der vi kan finne det. Norge har søkt om EU-medlemskap fire ganger. Det har det vært gode grunner til hver gang. Likevel – strengt saklig sett har det aldri vært større grunn til å søke EU-medlemskap enn hva gjelder akkurat nå. Vi har et USA som ikke lenger er pålitelig og som driver handelskrig mot sine allierte. Vi har et EU som svarer på den sikkerhetspolitiske utfordringen dette skaper. Da er det nedslående at vårt politiske lederskap ikke tar sikte på nettopp å lede, men lar Nei-siden i politikken både ha og ta nesten alt som er av initiativ til europadebatt. Det gjør at de fleste diskusjoner starter på feilaktige premisser, og noen ganger på helt absurde premisser. Som for eksempel ACER-debatten var et eksempel på.

Mitt håp for 2026 er at vi her hjemme i Norge får vi en ny og kvalitativt bedre offentlig samtale om Norges forhold til Europa.