Europas forsvar er bedre enn du tror!

Med Putin i blodtåka og Trump i Det hvite hus, bør europavennlige opinionsdannere og forsvarsvenner snarest slutte å snakke kontinentet vårt ned.

Av Helge Arnli, sikkerhetspolitisk rådgiver i Europabevegelsen. Denne artikkelen var først på trykk i Nettavisen.

For snart ni år siden ble sikkerhetskonferansen i München forelagt en rapport som siden har blitt et slags evig sannhetsvitne om tilstanden innenfor europeisk forsvar, ikke minst her i Norge.

Et stortingsmøte i 2020 ble presentert disse utdragene: «Der Europa har 178 forskjellige våpenplattformer, har USA 30. Der Europa har 17 forskjellige stridsvogntyper, har USA én ...». Budskapet ble gjentatt i Aftenposten så sent som i juni i år.

Ja, Europas forsvarsevne har lenge lidd under et nær uhåndterbart materiellmangfold, men det lysner kraftig i tunnelen. Inntrykket av utstyrskaos er i beste fall overdrevet.

Kikker vi nærmere på den delen av kontinentet som betyr mest for vår egen sikkerhet – Europa nord for Alpene og Balkan, er det nå i praksis kun fem og ikke 17 ulike typer stridsvogner. Tar vi med Italias bidrag, blir det seks.

Hvis man er riktig pirkete og teller med et fåtall sovjetiskproduserte vogner hos Europas nyeste demokratier, blir resultatet noe høyere. De fleste har imidlertid bestilt nytt materiell, og de seks stridsvogntypene kan med tiden bli til fem eller kanskje fire.

Mot år 2030 blir materiellstatusen helt i nord om mulig enda bedre: Fra Barentshavet til Finskebukta og over Østersjøen vil et potensielt russisk angrep bli møtt av relativt likt oppsatte nordiske styrker med samme type stridsvogner og stormpanservogner.

I tillegg til Sverige, Finland og Norge, har Danmark, Litauen, Nederland og Tsjekkia valgt den samme kombinasjonen for sine tyngre brigader.

De tre førstnevnte landenes selvdrevne rørartilleri varierer heller ikke mye. Finland og Norge stiller med koreansk skyts, mens Sverige møter med en egenprodusert modell. Anekdotisk bidrar nettopp Sverige til mye av det europeiske mangfoldet.

Oppsummert er de fleste selvdrevne artilleriavdelinger i det nordlige Europa satt opp med ett av seks ulike systemer; alle benytter standard Nato 155mm ammunisjon.

Det samme gjelder rakettartilleri der to amerikanske og ett polsk-koreansk system fyller om lag 75 prosent av inventaret. Tre andre systemer utgjør det meste av resten.

Med en tilsvarende variasjon på russisk side har ingen av partene noen stor fordel.

Et annet eksempel er kampfly. Den omtalte München-rapporten opplyser at Europa har 20 ulike typer kampfly, mot USAs seks. Men også her bedres situasjonen raskt.

Gitt kjente leveranser mot 2030, vil 80 prosent av Europas samlede kampflyflåte på det tidspunktet bestå av fem ulike flytyper.

Ett planlagt neste skritt er å erstatte tyske og spanske Eurofighter Typhoon og franske Dassault Rafale med én ny flytype. På grunn av industrielle uenigheter har arbeidet bremset litt opp, men Tyskland presser hardt på.

Slik konsolidering skjer ikke av seg selv. Den europeiske union fremstår som en viktig pådriver og motor. Gjennom finansieringsinstrumentet «Security Action for Europe – SAFE» på 150 milliarder euro oppmuntres det til felles anskaffelser av ensartet materiell.

SAFE inngår også som den første pilaren i EUs «Readiness 2030», en plan for å mobilisere mer enn 800 milliarder euro fra medlemslandene til investeringer i økt forsvarsevne og -beredskap.

Noe som fortjener betydelig mer oppmerksomhet og diskusjon her hjemme, er vårt lands fravær fra styrerommet der slike felleseuropeiske planer besluttes og iverksettes.

Ja, EØS-avtalen trekker oss med i mye av den praktiske gjennomføringen, men manglende politisk innflytelse utgjør et nokså pinlig demokratisk underskudd.

Geografisk og politisk posisjonert som vi er i utkanten av Europa, må alle gode krefter nå bidra til å redusere heller enn å øke den interne mistenksomheten og avstanden.

Tiden har kommet for å fremsnakke kontinentet vårt. Europas forsvar er mye bedre og mer sammenhengende enn du tror, og det blir raskt enda bedre.

Spørsmålene er hvor tett vi skal knytte oss til EUs felles sikkerhets- og forsvarspolitikk, om avtalen om forsvars- og sikkerhetspolitisk samarbeid inngått i 2024 dekker behovet, eller om kun medlemskap sikrer etterslekten godt nok. Personlig er jeg ikke i tvil.