EU som selvstendig sikkerhetsaktør
Av Helge Arnli, sikkerhetspolitisk rådgiver i Europabevegelsen. Denne artikkelen har vært på trykk i diverse lokalaviser, herunder Hamar Arbeiderblad. Foto: Europabevegelsen/Marek Studzinski
Norsk europadebatt er beskjemmet med to store misforståelser: At Den europeiske union ikke er en selvstendig sikkerhetsaktør, og at EU ikke kan overta for Nato hvis det blir behov. Begge deler er grunnleggende feil.
EUs forløper, Det europeiske kull- og stålfellesskapet, ble nettopp dannet for å hindre europeiske stormakter i å ruste seg til militær overlegenhet og derigjennom fristes til angrepskrig. Metodene var å regulere forsvarsindustriens viktigste innsatsfaktorer på den tiden, og å knytte Tyskland og Frankrike økonomisk sammen.
Gjennom den kalde krigen og frem til i dag, har Europa valgt å la Nato under amerikansk ledelse ivareta kontinentets kollektive forsvar. EU har konsentrert seg om å fremme liberale verdier og utvikle velferden for sine borgere gjennom et indre marked og global bærekraftig utvikling.
Gitt denne arbeidsdelingen, omtaler Europabevegelsen gjerne Nato som vår viktigste forsvarsallianse og EU som vår viktigste fredsallianse.
Med Maastrichttraktaten i 1993 kom de første føringene for en felles europeisk utenriks- og sikkerhetspolitikk, og seks år senere ble EUs forsvarssamarbeid formalisert gjennom Amsterdamtraktaten. Med Lisboatraktaten i 2009 fulgte klausuler om gjensidig støtte og solidaritet; med andre ord bindende forsvarsforpliktelser og kriseberedskap.
Helt spesifikt forplikter EU-traktatens artikkel 42.7 medlemmene til å støtte hverandre ved væpnede angrep, og artikkel 222 i traktaten om EUs virkemåte forplikter dem til hjelp og solidaritet ved terrorhandlinger og naturlige og menneskeskapte katastrofer.
Hva som faktisk stemmer, er at få EU-borgere eller politikere ønsker at EU skal overta for Nato. Det er heller ingen appetitt for å drive åpenlys planlegging, iverksette tiltak eller komme med uttalelser som utfordrer det amerikanske lederskapet, eller som dupliserer Nato-kapasiteter. Dette er heller ikke militært nødvendig.
Selv om EUs forsvarssamarbeid har akselerert kraftig etter fullskalaangrepet på Ukraina i 2022, ønsker det frie Europa å holde det transatlantiske forholdet så godt som mulig og beholde amerikanske sikkerhetsgarantier så lenge som mulig.
Det favoriserte alternativet, skulle USA av en eller annen grunn falle fra, er å bygge videre på Atlanterhavspaktens europeiske pilar inkludert med Storbritannia og Tyrkia i tillegg til Canada. Noe annet ville ha vært strategisk uklokt. Det kollektive forsvaret er imidlertid avhengig at medlemmene føler seg forpliktet av artikkel 5.
Dersom dette rakner, forbereder EU seg på å kunne ivareta sine medlemmers militære sikkerhet fra 2030. Her er det viktig å minne om at europeiske soldater er vant til å jobbe sammen med felles språk og prosedyrer. Og at de fleste militære hovedkvarter og avdelinger vil fortsette å fungere uansett hvilket internasjonalt organisasjonsflagg som vaier fra flaggstangen.
Som følge av russisk revansjisme og paradigmeskiftet i amerikansk utenrikspolitikk, har EUs forsvarspolitiske ambisjoner økt raskt de siste årene. Sist høst ble disse uttrykt i fire såkalte flaggskipsprosjekter med korte tidsfrister, hvorav et droneforsvar på plass innen 2027, som del av en flankesikring mot øst innen 2028 i tillegg til et luftforsvarsskjold og et romskjold.
Ambisjonene understøttes av en kraftig kapabilitetsutvikling som dels følger av nye Nato-målsettinger (3,5 % av bruttonasjonalprodukt til kjerneforsvar og 1,5 prosent til sikkerhetsrelaterte utgifter innen 2035), og dels av midler stilt til rådighet gjennom EUs finansinstrumenter og program for å mobilisere opp mot 10.000 milliarder kroner i forsvarsinvesteringer (ReArm Europe Plan/Readiness 2030).
Fra Lisboatraktaten i 2009, og spesielt etter publiseringen av EUs strategiske kompass i 2022, må unionen kunne defineres som en selvstendig sikkerhetsaktør. Fra 2030 har EU ambisjoner om å kunne forsvare seg og sine medlemmer mot væpnet aggresjon.
Hvis folkerettslig bindende forpliktelser kombinert med evne og vilje til kollektivt forsvar definerer en fullverdig forsvarsallianse, er EU en slik – i det minste fra 2030. Ettersom det verken finnes noen stående EU- eller Nato-hær, beslutter suverene nasjoner selv sine støttebidrag i en «artikkel 5» eller «artikkel 42.7» -situasjon. Lite skjer automatisk.