Europa ruster seg mot krig

Noen tror at kontinentet vårt står hjelpeløst overfor Russland uten amerikansk hjelp. Det er ikke riktig. Akkurat nå jobber tiden mest for de europeiske demokratiene, og mot Kreml. Det kan vi takke Ukraina for.

Av Helge Arnli, sikkerhetspolitisk rådgiver i Europabevegelsen. Denne teksten ble først publisert i Nordnorsk debatt.

Parallelt med amerikansk påtrykk for en mer rettferdig byrdefordeling i Nato, jobber EU for økt europeisk autonomi. I møtet mellom disse to sterke viljene oppnås det nå resultater. Finansiering organiseres, forsvarsbudsjettene øker, det inngås rammeavtaler, det utløses opsjoner og det tegnes kontrakter.

Jo nærmere Russland, jo brattere stigning. Fra et heller bedrøvelig utgangspunkt øker produksjonskapasiteten i den europeiske forsvarsindustrien. I tillegg til Europa, bidrar amerikansk og sørkoreansk industri med mye kvalitetsmateriell. Men det er mange om beinet og økonomiske og sikkerhetsmessige hurtigsvarspremier.

Førstemann til mølla, eller «kjøp, kjøp, kjøp» som Danmarks statsminister Mette Fredriksen beordret i februar. Selv om produksjonen av kampflyet Eurofighter skal dobles fra fjorten fly årlig i dag, kan etterspørselen fort overgå tilbudet. Slikt påvirker både priser og leveringstider. Dette bare som eksempel.

Basert på krigserfaringer fra Ukraina, reverserer Russland mange av de reformene som ble iverksatt etter Georgia-krigen i 2008. Blant annet gjenoppretter militærmakten store pansertunge hæravdelinger. Disse vil det ta tid å fylle opp med materiell og trent personell, men våpensmiene jobber nå døgnkontinuerlig.

Konsensus synes å være at vi har om lag fem år på oss etter at våpnene har stilnet i Ukraina før Russland står klar til nye eventyr. Horisonten rykker dessverre nærmere. Tusenkronersspørsmålet er om vi europeere står godt nok rustet i 2030.

Å svare på dette er krevende, og avhenger av hvilke forutsetninger som legges inn. Én slik – som mange sverger til – er at amerikanske sikkerhetsgarantier består, at kreftene deres i praksis ikke allerede er oppbrukt i Asia, og at det er tid og tilgjengelig løftekapasitet for å overføre forsterkninger. Det å basere sikkerheten på slikt, er risikofylt.

Men noe vet vi. I 2030 vil EU med tillegg av Storbritannia og Norge mønstre over fire hundre F-35 kampfly med ytterligere noen hundre maskiner i ordreboken. Dertil kommer mer enn åtte hundre moderne europeiskproduserte fly (Eurofighter, Rafale og Gripen).

Godt over tusen topp moderne kampfly med god ledelse vil raskt overvelde den russiske luftmakten og true andre deler av deres krigsviktige kapasiteter. Allierte flyskvadroner er høymobile ressurser som raskt kan settes inn over hele Europa.

Sammen med en betydelig maritim overvekt vil store deler av den russiske marinen like raskt kunne nøytraliseres. Problemet med å innkassere hurtige seire over betydelige deler av den russiske militærmakten, eller mot noe som oppleves å true kjernevåpnene deres, er at det kan utløse atomkrig.

Da står vi igjen med landkrigen hvor Russland har bedre forutsetninger. Men også her skjer det ting. Etter inngåtte kontrakter vil Europa nord for Balkan og Alpene i perioden 2020-30 bli tilført mer enn tusen nye stridsvogner, og et tilsvarende antall vil bli fullverdig oppgradert.

Nord-Europas landstyrker vil motta om lag fem hundre enheter rakettartilleri, rundt tretten hundre enheter selvdrevet artilleri og minst åtte tusen stormpanservogner og tyngre pansrede personellkjøretøyer. I tillegg er det kontraktfestet oppgradering av ytterligere mange tusen panservogner og våpen.

Faktisk henger de tradisjonelle stormaktene etter i modernisering av sine landstyrker, og en rekke store nye kontrakter kan derfor ventes. Eksempelvis står Storbritannia nesten uten selvdrevet artilleri og har få stridsvogner. Frankrike har få stridsvogner og svært lite rakettartilleri. Tysk opprusting har ennå ikke kommet skikkelig i gang.

Mye av Tysklands og Storbritannias mest moderne panserstyrker er disponert til forsvar av Baltikum med 45. tyske panserbrigade i Litauen og 4. britiske brigade øremerket til Estland. En multinasjonal brigade under kanadisk ledelse styrker Latvias forsvar.

Med i alt ni brigader, hovedsakelig med nytt materiell, vil Baltikum stå svært mye sterkere ved inngangen til 2030-årene enn ti år tidligere. Sammen med Polens mer enn tjue godt utrustede brigader bygges et bolverk mot russiske overgrep. Fremdeles er det en fare for opprulling fra øst eller via Suwalki-korridoren mot Kaliningrad, men risikoen reduseres.

Den skandinaviske halvøya og Finland henger noe etter de andre frontlinjestatene i opprusting av landstyrkene. Eksempelvis har de tre nasjonene eierskap til kun om lag ti prosent av det materiellet som er listet over. Riktignok satser Finland på mobilisering av større styrker med mye eldre materiell, og har mengde som en viktig kvalitet.

Om dette fennoskandiske bolverket blir sterkt nok, eller om opprustingen går raskt nok, får være opp til andre å vurdere. Ideelt sett burde nok hele det nordisk-baltiske området styrkes ytterligere for å ikke å presentere svake punkter som et revansjistisk Russland kan finne på å utnytte.

Bortsett fra Norge har frontlinjestatene valgt EU og et mer autonomt Europa som sikkerhets- og forsvarspolitisk plan B. Ikke usannsynlig kan dette vise seg som en fornuftig forsikring.

Her hjemme stoler vi på at den skisserte forutsetningen eller varianter av denne holder, og på en serie bilaterale avtaler med gode intensjoner, men uten garantier.