Av Agnes Lenz Mathiasen, kommunikasjonsansvarlig i Europabevegelsen. Dette debattinnlegget var først på trykk i Fædrelandsvennen.
Skribent Agnes Lenz Mathiasen
Bilde: Europabevegelsen
Familien min ser på meg med store øyne når jeg forteller hva som rører seg i den norske EU-debatten. EU, som for dem er så ukontroversielt, blir møtt med stor mistenksomhet i Norge.
Danmark og Norge er enige om mye. Joda, vi er forskjellige, som land alltid er, men for det meste er vi veldig like.
Men når det kommer til EU, går vi hver vår vei. Her snakker jeg ikke om at Danmark er medlem og Norge ikke – det vet alle. Her snakker jeg om hvordan vi prater om EU rundt middagsbordet eller i familieselskaper.
For når EU samler i Danmark, splitter det i Norge. Under julemiddagen med min danske familie har vi hver vår idé om hvordan EU bør se ut, eller hva EU skal prioritere. Det er lov å være skeptisk, det regnes som sunt.
Men i mitt andre hjemland, Norge, kommer diskusjonen aldri lenger enn til om man er for eller mot et medlemskap. Så tar sterke følelser over.
Det kan ofte føles voldsomt å diskutere EU i Norge. Det er ikke rom for de samme nyansene. Enten er du for, eller så er du imot. Enten er EU godt, eller så er EU ondt.
Fra Danmark virker den norske EU-debatten fremmed. Mine danske venner skjønner ikke hva nordmennene mener når de prater om tapt suverenitet eller selvråderett. Det kjenner de ikke igjen fra sin egen hverdag. Danmark, danske regioner og kommuner, er både suverene og selvstyrte.
At den norske EU-debatten er så full av misinformasjon og myter, er noe av det som overrasker min danske familie mest.
Når jeg forteller at jeg hver dag leser kommentarer fra nordmenn som mener unionen er nær konkurs, eller at EU har planer om å ta oljefondet, ser de forvirret på meg. Hvordan kan nabofolket, som vi anser som fornuftige og rasjonelle, tro noe slikt? Når denne typen EU-myter dukker opp i danske kommentarfelt, har jeg flere ganger sett merkelappen «russisk bot» skrevet under.
Med ett bein på hver side av Skagerrak, og med både et utenfra- og innsideblikk, blir jeg både splittet og frustrert av den norske EU-debatten.
Norges nei fra 1994 ser ut til å ha frosset den debatten som en verden i endring for lengst burde ha tint opp. Men her kjennes den iskald.
Ja, Norge har blitt mitt hjem, og jeg har i stor grad tilvendt meg den norske debatten.
Jeg får likevel julefred i sinnet rundt bordet i Danmark, for det er så deilig å kunne diskutere EU uten at noen går fra bordet i frustrasjon.