Stolthet i et europeisk perspektiv

Av Cecilie Larsen, leder av Europabevegelsen Rogaland.

Byer og lokalsamfunn over hele landet fylles nå i juni med stolthet, regnbuer og fargerike flagg for å feire mangfold, kjærlighet og retten til å være seg selv og elske den man vil. For oss i Norge er dette kanskje noe som virker selvsagt, men for mange i Europa og i andre deler av verden er ikke dette nødvendigvis tilfellet.

Historisk stammer feiringen av pride fra protestene ved Stonewall Inn i New York City i juni 1969. I 2025 er mange av disse kampene langt fra vunnet. Dette gjelder både her hjemme, men også rundt i våre europeiske naboland. Det er mange som mener det blir «for mye pride», som mener rettighetskampen for skeive har gått for langt, eller at det er litt for voldsomt med alle kostymene i pride-paradene. Jeg mener derimot at det ikke kan bli for mye når man fortsatt har mange kamper igjen å kjempe.

Til det er saken for viktig, og konsekvensene for enkeltmennesker og familier rundt om i verden for store til at vi skal tone ned glitteret, fjerne regnbueflaggene fra flaggstengene eller rope våre kamprop med lavere røst.

Jeg tror ikke våre polske søsken, som har opplevd at deres forrige nasjonalkonservative regjering forsøkte å innføre «LHBT-frie soner», og som i 2019 ble angrepet da Bialystoks første Pride-markering ble gjennomført uten at politiet grep inn, synes det blir for mye pride.

Jeg tror heller ikke at skeive i Ungarn som har opplevd at Viktor Orbáns regjering aktivt har motarbeidet EUs LHBT+-vennlige lovgivning, eller de som ble skutt etter utenfor et skeivt utested i Bratislava i 2022 synes det er for mye pride. De som er berørt etter Pride-terroren i Oslo synes nok heller ikke det er for mye pride, all den tid man i Norge fortsatt må kikke seg over skulderen en ekstra gang før man holder kjæresten sin i hånden på åpen gate, eller googler «dødsstraff + homofili + *sett inn land her*» før man bestiller sin neste ferietur.

I flere europeiske land har skeives rettigheter de siste årene opplevd flere tilbakeslag. Slike tilbakeslag for likestilling og skeives rettigheter kan vise utfordringene med forankring og demokratisk legitimitet i EU. Manglende forankring av universelle rettigheter kan også bunne ut i en frustrasjon av at samfunnsutviklingen ikke har kommet alle til gode. Da kan det være nyttig å minne om at rettigheter ikke er som en kake. Det at noen får et større stykke (flere rettigheter) betyr ikke at noen andre får et mindre kakestykke. Det at skeives rettigheter styrkes gjør faktisk bare at kaka i seg selv blir større, noe som kommer hele samfunnet til gode.

Svaret vårt som forkjempere for liberale verdier og rettigheter kan ikke være å gjøre pride-feiringen mindre synlig eller tone ned de kampene vi må kjempe for like rettigheter for alle. Snarere tvert imot.

Skeives rettigheter i EU har blitt kjempet frem i raskt tempo og med finansiering delvis utenfra.

Blant annet har norske EØS-midler gått til LHBT+-organisasjoner i Baltikum, Polen og Ungarn. Demonstrasjoner i Polen mot skeives rettigheter blir av mange sett på som en protest mot EU. De polske nasjonalkonservative er euroskeptiske, og ønsker ikke lover og regler tredd nedover seg fra sentralmakta i EU.

Dette setter på et vis våre hjemlige euroskeptiske partier i et svært lite kledelig lys når man ser hva deres europeiske venner står for. EU-skeptiske partier i Europa står på alt annet enn fremtidens side: de blander sammen fremmedfrykt, nasjonalisme, klimaskepsis, voldelig motstand mot skeives rettigheter, anti-feminisme og motstand mot arbeiderrettigheter i en miks for å tiltrekke velgere.

Det er bakteppet vi har med oss inn i denne måneden. EU har vært en viktig motor for å kjempe for menneskerettigheter og demokratiske verdier i hele Europa, inkludert etter øst-utvidelsen for 20 år siden. Det skal EU fortsette å være, også når det gjelder skeives rettigheter.

Beklageligvis, for oss som ønsker at Norge skal bli et fullverdig medlem av EU, vil denne utviklingen av politikk som blant annet sikrer skeives rettigheter, foregå i demokratiske og ordnede forhold i Brussel, uten at hverken norske velgere eller politikere får ha noen særlig påvirkning. Man må virkelig være hardbarka EU-motstander for å skjønne logikken i at det på et eller annet vis skal sikre norsk selvråderett ved å flagge ut all demokratisk beslutningstaking til europeiske velgere og politikere.

I stedet for at Norge kunne bidra til europeisk stolthet ved å dra politikkutviklingen i EU i riktig retning, blir vi stående utenfor, sammen med euroskeptikerne som sloss mot.