Russlands vanhellige krig
Fjerde søndag i advent tenner vi et lys for fred på denne lille jord hvor menneskene bor.
Av Helge Arnli, sikkerhetspolitisk rådgiver i Europabevegelsen. Denne artikkelen ble først publisert av Altinget.
Inger Hagerup tenkte nok ikke på Ukraina da hun skrev fjerde vers i adventsdiktet «Så tenner vi et lys i kveld», men i år går våre tanker dit.
Denne meningsløse krigen gir dessverre stor mening for viktige russiske aktører, deriblant for den russisk-ortodokse kirken som støtter helhjertet opp om Putins krig. Hvorfor?
Kristningen av Kyiv-Rus-riket og etableringen av en russisk-ortodoks kirke startet med dåpen av storfyrste Valdemar (Volodymyr) av Kyiv i 988.
I desember 1240 inntok mongolene Kyiv, hvoretter kirkesetet flyttet til Moskva knapt hundre år senere.
Midt på fjortenhundretallet falt Konstantinopel for tyrkerne og ble omdøpt til Istanbul. Moskva ble med ett sentrum for store deler av den ortodokse verden.
Samtidig splittet kirken mellom metropolitten av Kyiv og en selvoppnevnt metropolitt i Moskva. Teorien om Moskva som den ortodokse kristenhetens tredje Rom tok form.
Først mot slutten av femtenhundretallet ble Moskva-kirken selvstendig, og dens status ble løftet til patriarkat.
Hundre år senere, i 1686, ble metropolitten av Kyiv, den anerkjente kirkelederen i Ukraina, underlagt Moskva-patriarkatet. Avgjørelsen er omstridt og en kilde til konflikt ennå i dag.
Utover stridigheter mellom kirke og stat i det russiske imperiet, deretter i Sovjetunionen, og dannelsen av en omstridt ukrainsk-ortodoks kirke rett etter første verdenskrig, var situasjonen relativt stabil frem til 1991: Kirken i Ukraina lå under Moskva.
Årene etter Sovjetunionens sammenbrudd ble preget av åpen kirkestrid internt i Ukraina og mellom Kyiv og Moskva.
Russlands anneksjon av Krim og intervensjonen i Donbas i 2014 virket som bensin på bålet for disse stridighetene.
Konflikten stod mellom to ukrainsk-ortodokse retninger og den Moskva-tro kirken som frem til 2018 kontrollerte de fleste menigheter i Ukraina.
Daværende president i Ukraina, Petro Porosjenko, jobbet hardt for å forene de to ukrainsk-ortodokse retningene, og for å løsrive kirken fra Moskva.
Han lykkes, og høsten 2018 varslet Konstantinopel en snarlig anerkjennelse av en selvstendig ukrainsk-ortodoks kirke, noe som betød en omgjøring av 1686-beslutningen.
Moskva-kirken så dette som en krigserklæring, nektet å anerkjenne beslutningen og brøt noen dager senere med Konstantinopel i den største kirkelige splittelsen på svært lenge.
Den ortodokse kirke i Ukraina (UOC) ble etablert i adventstiden 2018, og rett på nyåret signerte patriarken av Konstantinopel dekretet som innrømmet den nye kirken selvstendighet.
Splittelsen var et hardt slag mot patriark Kirill av Moskva og mot president Putins mer enn ti år gamle «russiske verden»-prosjekt; å forme en russisk verden i samarbeid med kirken.
Et halvt år etter angrepet på Ukraina i 2014, forkynte patriark Kirill at det å dø for Russland i Ukraina vil vaske vekk alle synder.
I april 2024 erklærte den russisk-ortodokse kirken hellig krig mot Ukraina og hele den vestlige verden.
For kort tid siden, under metropolitt Mitrofan av Murmansks besøk til russisk-okkuperte områder, takket han innbyggerne for rollen de spiller i gjenfødelsen av den russiske verden: «Dere er også i dens frontlinje».
President Putins og patriark Kirills russiske verden gjenfødes ikke gjennom å annektere Donbas. Målene ligger i Kyiv og Minsk.
Hvem tennes det lys for i 2026?