Leder eller villeder regjeringen oss?

Av Helge Arnli, sikkerhetspolitisk rådgiver i Europabevegelsen. Denne artikkelen var først på trykk i Nordnorsk debatt

Anført av statsministeren hevder regjeringen at den fører en sikkerhetspolitisk  garderingsstrategi. Men gjør den virkelig det?

Lørdag 14. februar signerte Norge og Tyskland en forsvarsavtale om tettere samarbeid. Som den siste i rekken av tilsvarende avtaler med nordeuropeiske partnere og EU, er dette selvsagt positivt. Men gir det oss, slik Støre hevder, flere bein å stå på?

Bakteppet er en sikkerhetspolitisk utvikling som gjør at mange føler seg utrygge. Gjør regjeringen nok for å sikre oss i denne situasjonen, eller blir det mye symbolpolitikk?

Som forsvarsministeren nettopp uttrykte det i Oslo Militære Samfund: «Statens viktigste oppgave er å beskytte sine borgere».

Norge står heldigvis ikke alene i verden. I det minste ikke i dag. Som Nato-medlem deltar vi i historiens sterkeste forsvarsallianse. Utfordringen er at flokkens leder begynner å gå lei.

Og da blir flokken rastløs. Naturen har skapt oss slik. Som flokkdyr søker vi trygghet i fellesskapet. Faller lederen fra, samler vi oss rundt en ny leder. I noen tilfeller dannes nye flokker. Streifdyr lever farlig.

Forsvars- og sikkerhetspolitikk er uttrykk for menneskelig flokkatferd. Vi søker trygghet gjennom å iverksette forsvarstiltak, inngå partnerskap, og, ikke minst, gjennom å tilslutte oss folkerettslig forpliktende avtaler og allianser.

I 1949 valgte vi Nato-flokken og USA som sikkerhetsgarantist, noe som har fungert utmerket siden da. Går det som vi håper, fortsetter det også i overskuelig fremtid.

Men det er ikke opp til oss å beslutte amerikansk utenriks- og sikkerhetspolitikk eller det transatlantiske forholdet. Norge er en liten brikke i et stort spill.

Kanskje nettopp derfor sier regjeringen at den fører en garderingsstrategi, blant annet, slik forsvarsministeren uttrykker det, gjennom å inngå flere «forpliktende forsvarsavtaler». Annet enn at partene skal gjøre flere ting sammen og samarbeide tett, opplyses det lite om hvilke forpliktelser som gjelder.

Hvis vi definerer flokken som et interesse- og/eller verdifellesskap knyttet sammen av gjensidig forpliktende bistandsgarantier, er det diskutabelt om regjeringen faktisk fører en slik strategi.

Forholder vi oss til verden slik den er, og ikke slik noen ønsker at den skulle være, er det kun EU som tilbyr sine medlemmer et alternativ til Atlanterhavspaktens artikkel 5.

Helt spesifikt forplikter EU-traktatens artikkel 42.7 medlemmene til å støtte hverandre ved væpnede angrep, og artikkel 222 i traktaten om EUs virkemåte forplikter dem til hjelp og solidaritet ved terrorhandlinger og naturlige og menneskeskapte katastrofer.

Utfordringen for Norge er at forpliktelsene kun gjelder unionens medlemmer. Bør en geografisk utsatt randstat stå utenfor dette fellesskapet?

Villeder regjeringen oss til å tro at handlingsrommet vårt er større enn det virkelig er? Samarbeidsavtaler er i regelen alltid bra; jo flere jo bedre. De kan øke sannsynligheten for at noen unnsetter oss, men erstatter aldri folkerettslig bindende garantier.

Uansett standpunkt i europadebatten kan man ikke underslå EUs egen målsetting om å ivareta medlemmenes sikkerhet fra 2030.

Ambisjonene er uttrykt i fire flaggskipsprosjekter med korte tidsfrister, hvorav et droneforsvar på plass innen 2027, som del av en flankesikring mot øst innen 2028 i tillegg til et luftforsvarsskjold og et romskjold.

Så sent som i februar i år publiserte Europakommisjonen en handlingsplan for å etablere det angitte droneforsvaret. Ideelt sett burde vi vel ha plass bak disse skjoldene i en ekte garderingsstrategi.