Ja til ny EU-søknad innen 2030
Foto: Simen Prestaasen/Stortinget
Av Helge Arnli, sikkerhetspolitisk rådgiver i Europabevegelsen. Denne artikkelen var først på trykk i Dagsavisen.
Alt har sin tid, heter det i Bibelen. Den russiske angrepskrigen mot Ukraina, og en lunefull amerikansk alliert, gjør det nødvendig å be folket om nytt råd i EU-spørsmålet.
Noen vil mene at dette er å rope ulv, men det må være lov til å slå alarm når ulven står på tunet med blodstenkt snute. Ingen vet hvem som blir dens neste bytte.
Situasjonen krever økt trykk i europadebatten. Å sinke denne med langsomtarbeidende kommisjoner og utvalg blir en avsporing. Historien vil fordømme politisk uthaling.
Europeiske ledere synes nå å drive to sikkerhetspolitiske kampanjer. Først gjelder det å holde USA inne og Nato i live så lenge som mulig, med eller uten USA. Dernest å utvikle en solid plan B. Kunsten er å gjøre dette i parallell, men på en måte som ikke skyver USA bort. Norge deltar kun i en av dem.
Regjeringen hevder riktignok at den driver en garderingsstrategi for å gi vår sikkerhet flere bein å stå på, men dette kan diskuteres. Ja, det er inngått samarbeidsavtaler med nordeuropeiske partnere og EU, men disse er uten støtteforpliktelser.
I Europa er det kun Nato og EU som har bundet sine medlemmer folkerettslig til å støtte hverandre i tilfelle væpnet angrep. Det betyr selvsagt ikke at bilaterale avtaler er uten verdi, men det er viktig å forstå forskjellen.
EU har gitt seg selv til 2030 for å kunne ivareta kontinentets sikkerhet, noe som må være et realistisk mål for våre forhandlinger også. Gitt den sikkerhetspolitiske utviklingen, er det mye som peker mot at denne tidsplanen bør overholdes.
Hvilken form plan B vil anta, og når den vil være på plass, er fremdeles uavklart. Vi har valgt å begrense vår adgang til diskusjonene og styrerommene.
EUs kommissær for forsvars- og romsaker, Andrius Kubilius, fremmet nylig forslag om en Schengen-type europeisk forsvarsunion mellom EU, Storbritannia, Norge og Ukraina.
Idéen er ikke ny. Allerede høsten 2023 vedtok Europaparlamentet endringsforslag til EUs to grunnlagstraktater (TEU og TFEU), herunder om å etablere en europeisk forsvarsunion med egne militære avdelinger og kapasitet for hurtig utrykning.
Forslaget inkluderte et tillegg til støtteforpliktelsen ved væpnet angrep (TEU artikkel 42.7) som vil gjøre den likere Natos artikkel 5: «Et væpnet angrep på ett medlemsland skal betraktes som et angrep på alle medlemsland.»
Hvordan støtteklausulen skal forstås og omsettes i praksis, var et av temaene under det uformelle EU-toppmøtet på Kypros 24-25. april i år. Frankrikes president, Emmanuel Macron, hintet om hvilken plan B han favoriserer under sitt besøk til Hellas 25. april da han beskrev EUs støtteforpliktelse som sterkere enn Natos artikkel 5.
Tilbake i 2023 foreslo Europaparlamentet også å endre EUs solidaritetsklausul som trer i kraft ved terrorhandlinger og naturlige og menneskeskapte katastrofer, (TFEU artikkel 222). De folkevalgte ønsket at Europakommisjonen ved behov skal kunne mobilisere alle nødvendige ressurser fra alle unionens medlemmer.
Mens vi venter på avklaringer og kjører debatt, må kunnskapsnivået om EU økes. Europa må inn i skoleverkets læreplaner og kompetansemål, og pressen må bli sitt samfunnsoppdrag bevisst. Debatten må bli så informert og grundig som tiden tillater.
Noe av det første som må skje, er at statsminister Støre går fra å si at han er for en levende europadebatt til å oppmuntre den og delta aktivt selv. Tiden for å dytte folket foran seg er over. I et så komplisert og sensitivt spørsmål må ledere ta ansvar og lede flokken fra front.
Dersom kommissær Kubilius forslag eller noe tilsvarende materialiserer seg, og Norge slutter seg til en europeisk forsvarsunion, vil nok noen mene at vi fremdeles kan stå trygt utenfor EU. Men da begynner det virkelig å bli absurd: Vi blir med på det aller meste og forplikter oss, men velger å stå uten formell innflytelse.