Dypfryste oppfatninger og oppskrifter
I snart tre generasjoner har landet vårt vært beskyttet av Nato-klausulen om kollektivt forsvar; Én for alle, alle for én. Og slik ønsker vi at det skal fortsette å være.
Av Helge Arnli, sikkerhetspolitisk rådgiver i Europabevegelsen. Denne teksten ble først publisert på Altinget.no.
Men hva om vi står ved et historisk veiskille?
Europa gjennomgår nå den største sikkerhetspolitiske omveltningen siden etableringen av Nato, og 40 år senere, Berlinmurens fall. Har vi forstått hva som skjer, eller møter vi fremtiden med dypfryste oppfatninger og oppskrifter?
Nato ble unnfanget av europeisk desperasjon etter 2. verdenskrig med Sovjetunionen og spredning av verdenskommunismen som dimensjonerende utfordring for hele den vestlige verden.
Atlanterhavspaktens kjerne var åpne forbindelseslinjer over havet, og forsikringer om amerikansk forsterkning av Europa. Kjernevåpen ble raskt en viktig del av spillet.
Supermaktskonkurransen passet egentlig randstaten Norge godt. Vi befant oss i det strategiske sentrum, delte verdier og var alliert med den mektigste.
De tradisjonelle sjømaktene Storbritannia og USA, to helt sentrale aktører, var også i hovedsak de som skulle komme oss til unnsetning.
Kontroll med Nord-Atlanteren, Norskehavet og deler av vår kystlinje betød og betyr fremdeles litt ulikt for våre nærmeste venner.
Washington ønsker uhindret bruk av verdenshavene (freedom of navigation) og kontroll med russiske ubåter og kjernevåpen. London beskytter øyrikets forsyningslinjer og sin egen ubåtbaserte gjengjeldelsesevne.
Lite av dette påvirker norsk sikkerhet direkte. Med vår geografiske beliggenhet og strategiske posisjon, etablerte vi oss likevel raskt som en viktig brikke og støttespiller for både den amerikanske og britiske marinen.
De siste årene har spillet endret karakter. Kina har seilt opp som USAs dimensjonerende utfordring, og Russland har gått til krig i Europa.
Washington svarer på utviklingen ved å regionalisere det europeiske teateret og skape avstand til Moskva. Det forventes at Europa tar hovedansvaret for sin egen sikkerhet.
Dersom USA lykkes med å distansere seg, reduseres sannsynligheten for en direkte konfrontasjon med Russland og russiske kjernevåpen. Ytterligere oppmerksomhet og ressurser kan i tilfelle omdisponeres mot Asia («Pivot to Asia»).
Parallelt har Royal Navy mistet mye av sin fordums prakt og makt, herunder de fleste dedikerte kapasiteter for innsetting av Royal Marines. Samtidig er viktige deler av den britiske landmakten bundet opp i Estland til forsvar av Baltikum.
Sannheten er, at fra å befinne oss nær sentrum av et atlanterhavstungt Nato med sterk amerikansk involvering, risikerer vi å havne i periferien av et kontinentaltungt EU med utvidet ansvar for europeisk sikkerhet og svekket amerikansk involvering.
På begge sider av europadebatten ønsker vi trygghet for land og folk, men nostalgien synes ulikt fordelt. Verdien av sikkerhetsgarantier fordamper fort dersom utstederen opptrer lunkent og motparten tviler på oppriktigheten. Da trengs en plan B.
Etter Berlinmurens fall og de liberale verdienes triumfferd i 1989, spurte Francis Fukuyama retorisk om verdenshistorien hadde tatt slutt.
Nå vet vi svaret. Historien tar aldri slutt. Iblant endrer den bare kurs. Da gjelder det å være våken. Få ønsker en europeisk sikkerhetsorden basert på gjensidig anerkjente innflytelsessfærer (russisk modell). Hva da med Svalbard og Finnmark?
Som nasjon har vi liten innflytelse på den globale utviklingen. Det vi trenger, er politikere som leder oss trygt i en verden slik den faktisk er og virker å kunne bli, ikke slik mange av oss ønsker at den burde være.
Utsagn fra enkelte ubøyelige EU-motstandere minner kanskje mest om tankegods funnet i en flaskepost fra 1994: «Nato er Norges sikkerhet, ikke EU». Eller er det bare slik at sikkerhetspolitikken brukes som stråmann for å ivareta særinteresser?