Vi nordmenn kan begynne med oss selv

Hvis vi skulle sikre oss mer suverenitet – uten å bli et fattigere og mer tilbakestående land – er ikke alternativet å si opp EØS-avtalen, men å gjenvinne tapt sjølråderett ved å skaffe oss medbestemmelse i EU.

Av Fredrik Mellem, generalsekretær i Europabevegelsen. Innlegget var først på trykk i VG, 20. juli.

Hva har Norge og Nord-Korea til felles? Jo, vi er nesten for naboer å regne. Det ligger bare én stat mellom oss. Russland grenser til 14 stater, deriblant Norge og Nord-Korea.

I likhet med mange nordmenn er også nordkoreanerne særlig opptatt av sin suverenitet og sin sjølråderett. Faktisk må Nord-Korea sies å være det landet i verden som er aller mest opptatt av sjølråderett, og som nok også utøver aller mest av det. Landet fører sin helt selvstendige politikk, ganske så uanfektet av verden for øvrig. Landet har en marginal handel med omverdenen, og har få handelsavtaler. Landet legger vekt på å være sjølberget med det aller meste. Først og fremst fordi de må, som følge av sin egen politikk. De skulle nok gjerne solgt mer varer og tjenester til utlandet, men fordi det viktigste er å være egenrådig, så er det blitt sånn som det er blitt.

Hvis dette var alt man visste om Nord-Korea, kunne man kanskje tenkt at landet må være styrt av Senterpartiets søsterparti? Sånn er det jo ikke.

Nord-Korea dyrker «sjølråderett» i sin ytterste konsekvens. Retten til suverent å sette egne standarder. Retten til selv å diktere alle betingelser for sin handel og sin omgang med verden rundt. Det gjør Nord-Korea. Følgelig er landet helt isolert. Her hjemme argumenteres det fra ulike miljøer om at Norge i litt større grad bør gjøre det samme, uten at Nord-Korea blir fremholdt som noe forbilde selvsagt.

USAs president Donald Trump ytrer stadig at han vil ta skritt i samme retning. Han har blant annet sagt han vil innføre høyere toll på varer fra Mexico, og han har allerede innført høyere toll på utenlandsk stål og aluminium. Dette blir naturligvis møtt med mottiltak.

Likevel: USA er antakelig det landet i verden som er mest egnet for Senterparti-politikk. Landet kan velge å lukke seg inne. De har en matproduksjon som er stor nok til å brødfø egen befolkning og de har både energi, teknologi, industri og kompetanse til å klare seg helt sjøl. USA er et stort land, med et stort og variert eget indre marked. At de likevel ville tapt på å lukke seg inne, er det få som er i tvil om.

For små land som Norge og Nord-Korea er det enda mindre attraktivt å føre en slik politikk. Vårt eget nasjonale indre marked er så lite at det ikke er i stand til å dekke alle behov internt, samtidig som vi produserer uendelig mye mer av noen enkelte varer, enn hva hjemmemarkedet kan absorbere. Jo mindre et land er, jo mer avhengig er det av internasjonal handel – og at denne internasjonale handelen fungerer mest mulig forutsigbart, problemfritt, rettferdig og at den er regulert på en politisk fornuftig måte. Europa består av mange veldig små, ganske små og noen få mellomstore land. EU og dets indre marked er kort sagt den logiske konsekvensen av dette.

Den jevne nordkoreaner betaler hver dag prisen for landets stolte suverenitet og sjølråderett, gjennom vareknapphet på det aller meste – og sult. Dette skyldes selvsagt også at landet er styrt av et undertrykkende diktatur, men suverenitets- og sjølråderettstankegangen deres ville ikke produsert særlig mer brød eller medisiner om det hadde vært demokratisk.

I Norge har vi – tross en del interne protester – valgt stikk motsatt vei enn Nord-Korea. Det har gjort oss til et av verdens rikeste land. Vi erkjenner at vi er et lite land med en åpen økonomi. Gjennom EØS-avtalen har vi sikret oss at vi er en del av Europas indre marked, men vi har altså valgt å ikke ha noen medbestemmelse på dette markedet.

Mange tror det er stor forskjell på EØS og EU. Det er det ikke. EØS-avtalen handler nettopp om å sikre at det ikke skal være noen forskjell på EU og Norge – bortsett fra at Norge, som ikke-medlem, ikke har noen medbestemmelse. Ellers ligger forskjellene i de få tingene EØS-avtalen ikke handler om. EUs fire friheter gjelder fullt ut i Norge. Heldigvis. Dette sikrer fri bevegelse av varer, tjenester, mennesker og investeringer. Uten dette hadde mange bedrifter valgt å være et annet sted enn i Norge. Uten dette hadde ikke norske ungdommer kunnet velge seg et hvilket som helst europeisk universitet og norske pensjonister ville ikke fritt kunnet bosette seg i Spania.

I 1950 utgjorde Europas befolkning 22 prosent av verdens befolkning. I dag er vi under åtte prosent av verdens befolkning. Samtidig blir handel, produksjon og det menneskelige fellesskap stadig mer internasjonalt. Dette er ikke noe nytt. Det er en utvikling som har pågått i mange hundre år. Det kommer til å fortsette – også om man tramper i bakken og sier at man ikke liker det eller ikke vil.

Hvis vi ikke vil at verden i fremtiden skal dikteres av avtaler mellom India, Kina og USA – men vil at vi europeere også skal ha et ord med i laget – så må vi europeere lære oss å samarbeide.

Vi nordmenn kan begynne med oss selv.