Vi må møte flyktningene i fellesskap
I fjor kom det mer enn en million flyktninger til Europa. Over 30 000 bare til Norge. Hvordan møter vi den største folkevandringen i vår tid?
Innlegg ved Jan Erik Grindheim, leder i Europabevegelsen
– Vi er ikke lenger det vi trodde vi var. Vi er blitt sintere, reddere og mer lukket. Slik karakteriserte redaktør Harald Stanghelle i Aftenposten oss europeere i en kommentar 2. januar i år. Den økte utryggheten skyldtes, i følge ham, flyktningsituasjonen, som også har ført til at nasjonalstaten er tilbake som politisk ideal og løsningsramme i vår tid.
Det mangler ikke på dommedagsprofetier om Europa og EU for tiden. Men er disse profetiene riktige? Er vi europeere i ferd med å miste oss selv og de verdiene vi har bygget våre demokratiske velferdsstater på? Klarer de europeiske statene å løse dagens utfordringer i fellesskap?
Hva skjer med Europa?
I flere år har vi sett en tendens til at politiske partier som er skeptiske til innvandring, har gjort det godt på meningsmålinger og i valg i de europeiske landene. Ikke minst i valget til Europaparlamentet i mai 2014. Men fremdeles får disse partiene ytterst på høyresiden sjeldent mer enn 15-20 prosent av stemmene, mens de tradisjonelle og mer trauste partiene i sentrum-høyre/sentrum-venstre får mellom 60 og 70 prosent, og partier ytterst på venstresiden 5-10 prosent.
I de halvårige spørreundersøkelsene det europeiske statistikkbyrået Eurostat gjennomfører blant rundt 30 000 innbyggere i EUs medlemsland, sa også mer enn halvparten av de spurte i november 2015 at de ser positivt på EUs fremtid, mens kun en fjerdedel var negative til EU. Variasjonene er selvsagt store mellom landene, men generelt sett ser europeerne mer positivt på EUs institusjoner enn sine egne. Det er derfor ikke noe som tilsier at nasjonalstaten nødvendigvis er på vei tilbake som politisk ideal og løsningsramme selv i dagens spente situasjon.
Har vi mistet våre verdier?
Er vi europeere blitt sintere, reddere og mer lukket? Kanskje, men det er langt fra sikkert. Vi må ikke glemme at fjorårets ekstreme vekst i antall mennesker som banket på Europas dør, var helt spesiell. Og selv om det samme godt kan skje i år, vil vi antagelig kunne lære oss å leve med å ha blitt et kontinent mennesker vandrer til og ikke fra, slik det tradisjonelt har vært for Europa.
Akkurat nå preges nasjonalstatlige politiske ledere av panikk. Sist høst gikk det knapt en dag uten at lederen for Europakommisjonen, Jean-Claude Juncker, måtte minne sine nasjonalstatlige kolleger på at Europas verdigrunnlag bygger på medmenneskelighet, menneskerettigheter og medansvar. Målet må være å få til en felles politisk løsning på flyktningsituasjonen som bygger på disse verdiene.
Hvordan løser vi utfordringene?
Gjennom Schengen- og Dublin-samarbeidet har EU og land som Norge forpliktet seg til å føre en felles grense- og asylpolitikk, mens de siste måneders utvikling har vist at dette langt fra fungerer slik det er tenkt. EUs yttergrenser har ikke vært godt nok bevoktet, slik Schengen-avtalen 
krever, og internt har ikke de landene som har skrevet under Dublin-avtalen blitt enige om hvordan de skal behandle flyktninger og asylsøkere i fellesskap. I stedet har de enkelte landene gjennom innføring av grensekontroll og tilbakesendelse av flyktninger og asylsøkere til de landene de kom fra, veltet det felles ansvaret de er forpliktet til gjennom disse avtalene over på hverandre.
Denne ansvarsfraskrivelsen og nasjonalstatlige selvstendighetspolitikken kan ikke fortsette dersom de europeiske landene skal kunne møte fremtidige flyktninger, asylsøkere og mennesker som bare ønsker seg et bedre liv, på en verdig måte. Det er nettopp når utfordringer som fjorårets flyktningsituasjon oppstår at de europeiske landene må vise solidaritet med hverandre og med de menneskene som kommer hit. Det er det frihet, likhet og brorskap handler om i praksis.
Jan Erik Grindheim
Europabevegelsen
Les også tidligere innlegg: Nordmenn vil ha felles flyktningeinnsats fra EU.
