Vår tids skumleste forkortelse?

Lørdag 10. oktober skal det være en stor demonstrasjon mot TISA og TTIP i Oslo. Vet aksjonistene egentlig hva de demonstrerer mot?

Innlegg ved Jan Erik Grindheim på trykk i Klassekampen, 8. oktober 2015

Demonstrasjonen er et ledd i de internasjonale aksjonsdagene 10-17 oktober. Aksjonen lørdag er organisert av Attac Norge, Nei til EU, Fagforbundet, Rødt, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet. Den retter seg mot forhandlingene om to internasjonale avtaler av stor verdi for norsk næringsliv, norske arbeidsplasser og den norske velferdsstaten: TISA og TTIP. Men ifølge Torbjørn Monsen, styremedlem i Attac Norge, er TTIP vår tids skumleste forkortelse (Attacs blogg 24.09.2015).

TISA-avtalen
TISA står for Trade in Services Agreement. Dette er en flerstatlig avtale om handel med tjenester, som forhandles frem mellom 52 av medlemsstatene i Verdens handelsorganisasjon (WTO). Den globale produksjonen av tjenester er i dag større enn produksjonen av varer, og rundt to tredjedeler av bruttonasjonalproduktet i Norge er tjenesteproduksjon. Dersom vi ser bort fra olje- og gasseksporten, er 45 prosent av norsk eksport i dag tjenester. En avtale som skal regulere den økende globale handelen med tjenester ut fra felles regler på tvers av landene, og sikre at utenlandske tjenester ikke diskrimineres til fordel for innenlandske, er derfor i Norges interesse.

TTIP-avtalen

EU og USA forhandler om frihandel over Atlanter

TTIP står for Transatlantic Trade and Investement Partnership. Dette er blitt kalt en mega-regional handels- og investeringsavtale mellom EU og USA, som skal åpne de to partenes markeder for hverandre gjennom handelsliberalisering, regulatorisk samarbeid og samarbeid om lover og regler for handel på tvers av de to blokkene. Sammen står EU og USA for rundt halvparten av det globale bruttonasjonalproduktet og en tredjedel av verdenshandelen. En vellykket TTIP-avtale vil kunne få store konsekvenser for Norge, siden 86 prosent av all norsk eksport av varer og tjenester går til EU og USA, som også er våre nærmeste politisk allierte.

Hva protesteres det mot?
De politiske og ideologiske skillelinjene er klare og entydige når det gjelder hvem som er for og mot forhandlingene om de to avtalene. Tilhengerne er generelt tilhengere av internasjonal handel og globalisering, og de internasjonale organisasjonene som arbeider for politisk styring og kontroll med den globale kapitalen. Motstanderne er for nasjonalstatlige løsninger og stor grad av proteksjonisme, spesielt når det gjelder offentlige tjenester. Dette gjør dem også til motstandere av internasjonale organisasjoner som WTO, Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet (IMF), og ikke minst er de innbitte motstandere av EU og ofte svært anti-amerikanske. Den største fienden er likevel det Attac kaller «store selskaper», fordi «Den hemmelige frihandelsavtalen mellom EU og USA (TTIP) gir store selskaper kontroll over politikken innenfor arbeid, mat og miljø» (Attacs hjemmeside 5.10.2015).

Støtte i folket?
På Attac Norges hjemmeside er det listet opp seks grunner til hvorfor folk bør være mot TTIP-avtalen. Her tar jeg opp de to som oftest blir trukket frem som hovedproblemet med forhandlingene: at de er hemmelige, og at de styres av store selskaper. Mye av de samme argumentene går igjen i motstanden mot TISA og andre internasjonale handelsavtaler. Men de er begge feil og viser en urovekkende mangel på kunnskap om hva Attac, Nei til EU, Fagforbundet, Rødt, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet oppfordrer folk til å være i mot. Dessuten er de fullstendig i utakt med hva innbyggerne i EU-landene og USA mener om internasjonal handel og investeringer.

I en spørreundersøkelse gjennomført av Eurostat i november 2014, viste det seg at 58 prosent av innbyggerne i EU støtter en TTIP-avtale, og at avtalen hadde støtte blant flertallet av innbyggerne i 25 av EUs 28 medlemsstater. Bare 25 prosent var mot en TTIP-avtale og 17 prosent visste ikke hva de skulle svare. I en lignende undersøkelse av amerikanernes holdning til handel og utenlandske investeringer, utført av Pew Research Center i 2014, sa 68 prosent av dem at handel var bra og 75 prosent at det var bra med utenlandske selskaper som bygger fabrikker i USA. Forhandlerne på de to sidene av Atlanteren har åpenbart folket med seg i synet på en fremtidig avtale.

Hemmelige forhandlinger?
Attac mener folk må være mot TTIP fordi forhandlingene er hemmelige, og styrt av store selskaper fremfor valgte politikere. Dette er helt feil. Forhandlingene foregår på vegne av regjeringene i de statene som er involvert, slik alle internasjonale forhandlinger gjør, og avgjørelsene tas til slutt i nasjonale folkevalgte forsamlinger. Det er klart at selve forhandlingene er hemmelige, slik for eksempel de norske jordbruksforhandlingene er. Hvis dette skal være en grunn til å gå i demonstrasjonstog mot TISA og TTIP, må Attac, Nei til EU, Fagforbundet, Rødt, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet gå i tog mot norske jordbruksforhandlinger.

Det er også klart at store selskaper driver lobbyvirksomhet mot politikere og byråkrater i de politiske prosessene som ligger bak forhandlingsrundene i TISA og TTIP. For TTIPS vedkommende, hvor det har vært ti forhandlingsrunder på de to årene forhandlingene har foregått, er den største lobbygruppen uten sammenligning jordbruksindustrien. I følge forsknings- og aksjonsgruppen Corporate Europe Observatory, stod jordbruksindustrien for over 20 prosent av henvendelse til EU-kommisjonen om TTIP i 2014.

Men sterke næringsinteresser som jordbruket er ikke alene om å prøve å påvirke disse forhandlingene. I forbindelse med de ti forhandlingsrundene om TTIP har det også vært holdt egne møter med andre typer påvirkningsagenter. Disse «stakeholder events» samler nå over 400 aktører, som spenner fra private selskaper og profesjonelle lobbyister, til aksjonsgrupper og frivillige organisasjoner fra sivilt samfunn. Faktisk er TTIP-forhandlingene etter hvert blitt noen av de åpneste og mest transparente internasjonale forhandlinger verden noen gang har sett, takket være dialogen med det sivile samfunn. Som EUs ombudsmann Emily O´Reily nylig sa, er den økte åpenheten rundt TTIP-forhandlingene et resultat av press fra det sivile samfunn, som har endret måten disse forhandlingene foregår på (EurActiv 29.04.2015).

Styres av store selskaper?
«TTIP gir store selskaper rett til å saksøke stater for lovverk som skader deres ”fremtidige profitt”. Hva skader profitt? Jo, det er arbeidsrettigheter, miljølovgivning og forbrukerbeskyttelse, det». Slik ser Attac på det som er det mest kontroversielle punktet i denne og andre internasjonale handelsavtaler: investor-stat tvisteløsningsmekanismen, på engelsk kjent som ISDS. Dette er en form for tvisteløsning i internasjonale handelsavtaler som går tilbake til 1959 og en bilateral investeringsavtale mellom Pakistan og Tyskland.

Siden 1959 har stadig flere internasjonale investeringsavtaler kommet til, og ved utgangen av april 2015 var det registrert totalt 3 276 slike avtaler på verdensbasis. Av disse er 2 929 bilaterale investeringsavtaler, såkalte BITs, mens 347 er andre typer avtaler, for eksempel multilaterale avtaler, intensjonsavtaler om økte investeringer, energisamarbeid eller avtaler for å unngå dobbel beskatning etc. Registreringen av slike avtaler foretas av UNCTAD, det vil si FN-konferansen om handel og utvikling, og sees på som spesielt viktig for fremvoksende økonomier som trenger internasjonale investeringer.

I kampen mot investor-stat tvisteløsningsmekanismen i TTIP bruker motstanderne alltid de sammen tre til fire sakene, hvorav den mest kjente er en sak fra New Zealand i 2012. Her saksøkte tobakkselskapet Philip Morris Asia staten New Zealand i en nasjonal domstol for å ha innført strenge restriksjoner på merking og salg av tobakksvarer, som de mente var et brudd på deres immaterielle rettigheter og hadde ført til store økonomiske tap. Phillip Morris tapte i det nasjonale rettssystemet, men fant en løsning i en tvistedomstol i en bilateral investeringsavtale mellom New Zealand og Hong Kong, hvor hovedkontoret deres er basert. Denne gangen vant Phillip Morris og motstanderne av denne formen for tvisteløsninger påstår som følge av dette at tvisteløsningsmekanismene i internasjonale handelsavtaler styres av store selskaper.

Spesiell tvisteløsningsmekanisme?
Det Attac, Nei til EU, Fagforbundet, Rødt, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet ikke forteller, er at det i følge FN-organisasjonens database ved utgangen av 2014 var registrert 608 slike investor-stat tvisteløsningssaker på verdensbasis. Av disse var 405 avsluttet: 36 prosent (144 saker) i favør av staten, 27 prosent (111 saker) i favør av investor, mens 26 prosent (105) ble løst ved forlik. Av de resterende ble 9 prosent (37 saker) avsluttet uten løsning, mens de gjenstående 2 prosentene (8 saker) ble løst i favør av investor, men uten kompensasjon. I de tilfellene hvor staten fikk medhold, ble alle krav fra investor avvist av juridiske årsaker eller manglende rettslig grunnlag, mens avgjørelser i favør av investor førte til økonomisk kompensasjon fra staten.

Tvisteløsningsprinsippet i bilaterale investeringsavtaler skiller seg ikke fra de grunnleggende prinsippene for tvisteløsning i folkeretten og internasjonal privatrett. Også disse bygger sin kompetanse på aksept fra partene gjennom særskilte avtaler, slik tilfellet er i investor-stat tvisteløsningsmekanismene, og har ikke presedens utover de konkrete sakene de gjelder. Det betyr at de heller ikke legger føringer på fremtidig politikk, eller at reguleringer som den New Zealand innførte må forkastes. Vedtak i favør av investor gir kun kompensasjon i dette enkelte tilfellet. Det er derfor ingen særskilte grunner til å motsette seg investeringsavtalene på grunn av tvisteløsningsmekanismen. Ikke bare gir slike mekanismer forutsigbare rammebetingelser for private investorer, de kan også fremme rettsstatlige prinsipper og styrke demokratiet på tvers av stater.

Som et resultat av påvirkningen fra frivillige organisasjoner og interessegrupper i det sivile samfunn, foreslo Europakommisjonen i midten av forrige måned en endring i investor-stat tvisteløsningssystemet. Det nye systemet kalles Investment Court System, og vil bli et permanent system med transparente prosedyrer hvor avgjørelsene tas med henvisning til klare lovformuleringer og krav til reguleringer. Endringene viser at dersom vi fører en saklig og relevant debatt om internasjonale investeringsavtaler, er det mulig å påvirke dem. Men dersom de eneste som engasjerer seg i dette er organisasjoner og aksjonsgrupper med forutinntatte meninger styrt av en antiglobal religiøsitet fremfor faktabasert rasjonalitet, kommer vi ingen vei.

Jan Erik Grindheim
Leder av Europabevegelsen i Norge.