Utafor innafor

Norge burde være en premissleverandør sammen med våre nordiske venner på standarden på arbeidslivspolitikk i hele Europa.

Innlegget er en del av Nationens spalte EU-tanker, og var først publisert i avisen 22. mars.

Etter avstemningen om å bli eller gå ut av EU i Storbritannia, har EU begynt egne interne reformer som svar på kritikken om trege beslutningsprosesser og byråkrati.

Heidi Nordby Lunde, leder i Europabevegelsen. Foto: Stortinget.

Antallet trilogisamtaler mellom rådet, kommisjonen og parlamentet har økt for raskere å komme til enighet. Gjennom disse samtalene kan de tre institusjonene uoffisielt utveksle standpunkter i forbindelse med en lovgivningsprosess, og dermed jobbe i parallell for å få saker gjennom.

Tidligere kunne både store og små beslutninger ta tre til fire år. Nå tar saksbehandlingen i selv større saker bare i overkant av ett år. I Norge bruker vi både minst like lang tid som de lengste beslutningene i EU, og like kort tid når sakene tilsier det.

Mange vil mene at EUs institusjoner var overmodne for en liten overhaling, og at dette ville ha skjedd uavhengig av Storbritannias uttreden. Men det er liten tvil om at brexit har fungert som en katalysator internt i samarbeidet. Dette vil også påvirke Norge.

Samtidig som EU forhandler med et Storbritannia som ikke selv vet hva de vil, begynner det nye Europa å ta form. Selv om det er flere land som står utenfor og vil inn, jobber EU nå først og fremst med integrasjon i dybden.

Det er fortsatt store forskjeller mellom de ulike landene som gjør at debatten trekker i hver sin retning. For eksempel er land i Vest-Europa langt sterkere tilhengere av flere rettigheter og plikter knyttet til arbeidsmigrasjon enn land i øst, blant annet for å forhindre sosial dumping. Velgerne i de østlige landene vil ha færrest mulig barrierer knyttet til å ta seg arbeid et sted der lønnen er høyere enn det de kan tjene hjemme.

Dette vil bli mer synlig etter hvert som EU skal diskutere den sosiale pilaren og de tjue prinsippområdene innen arbeidsliv som ble lansert før jul. Disse inkluderer blant annet like muligheter og adgang til arbeidsmarkedet, gode og rettferdige arbeidsforhold, samt sosial sikring og inkludering.

Dette høres ikke umiddelbart ut som det SV-leder Audun Lysbakken beskriver som en abonnementsordning for høyrepolitikk. Snarere innføring av gode prinsipper for å beskytte arbeidstakeres rettigheter.

I tillegg har EU-kommisjonen tatt initiativ for å sikre det som kalles «work-life balance», balansen mellom arbeidsliv og familieliv. Her vil EU sikre fedrene ti dagers lovfestet rett til permisjon ved barnets fødsel, samt fire måneder foreldrepermisjon til hver av foreldrene uten mulighet til overføring.

Dette møter selvsagt betydelig motstand. Ikke bare fordi det i mange land oppfattes som en radikal inngripen i familielivet. Men også fordi vi på denne typen sosiale rettigheter nettopp ser nødvendigheten av økonomisk vekst for å kunne vedta sosiale goder. Denne typen reformer er kostbare.

Med en plass rundt bordet kunne Norge fortalt at de likevel er verdt det. Mange land ser til land som Norge og Sverige når de skal utforme sin egen likestillingspolitikk. Innad i EU er det Sverige som har det sterkeste sakseierskapet til likestillingssaken.

EU er nå i startfasen på å videreutvikle den sosiale dimensjonen som lenge sto stille. I denne prosessen burde Norge ha vært en premissleverandør sammen med våre nordiske venner på standarden på likestillingspolitikk og arbeidslivspolitikk i hele Europa.

I snart 24 år har Norge gjennom EØS-avtalen vært en integrert del av utviklingen av det indre marked, men også de mange lover og reguleringer som sørger for et friksjonsfritt samarbeid. Nå ser vi et EU som tar grep om egne prosesser og begynner å utvikle mer dyptgripende institusjoner.

I første omgang handler det om å få dagens indre marked til å fungere. For eksempel må den såkalte frie bevegelsen reguleres bedre for å sikre den enkeltes rettigheter på tvers av landegrensene. Mange vil være enige i at det er nødvendig, men samtidig utfordrer det oss som står med ett bein innafor og ett bein utafor.

På sikt kan det bli umulig å stå støtt når et bein ikke får fotfeste og kan følge på det andre.