Unionsspøkelset, nå igjen?

Kampanjen mot Norges innlemmelse av EUs tredje energipakke og tilknytningen til energibyrået Acer minner om EU-kampen i 1994.

Foto: Nei til EU, Flickr CC

Denne kronikken var på trykk i Klassekampen tirsdag 20. mars.

Med ordene sjølråderett og arvesølv har Nei til EU og deres støttespillere hamret løs med dommedagsprofetier i kjent stil; skremsler, uriktige påstander og en nei-retorikk som fint kan konkurrere med populisten, proteksjonisten og nasjonalisten på andre siden av Atlanteren.

Kirsti Methi, generalsekretær i Europabevegelsen.

EUs traktat (art. 194) slår fast at det er medlemslandene selv som styrer sin egen energipolitikk, det være seg å forvalte egne energiressurser, valg av energikilder eller energimiks. Så hvorfor er det da noen som påstår at EU skal ta styringen over norske energiressurser? Dette er helt feil.

Nei-kampanjen setter likhetstegn mellom Acer og EUs energiunion. Det er også fullstendig feil. Norge kan faktisk ikke bli med i EUs energiunion – det er formelt sett forbeholdt medlemslandene. Men vi er med på det man kan kalle markedsdelen av EUs energipolitikk.

Norges deltakelse i EUs indre marked gjør at det noen ganger kan være utfordrende å skille mellom det som er rene markedstiltak og det som går inn på den EU-politiske banehalvdelen. EUs energiunion er langt fra realisert, blant annet fordi medlemslandene ikke ønsker at forsyningssikkerhet skal bli et overnasjonalt ansvar. Derfor fokuserer EU på å gjøre markedene mer effektive, klimavennlige og mer uavhengig av eksport fra tredjeland (les: Russland).

Norge deltar i EUs energimarked gjennom EØS-avtalen. Det er derfor både logisk og ønskelig at Norge deltar i de samarbeidsstrukturene som etableres for å bidra til at dette felleseuropeiske kraftmarkedet fungerer etter hensikten. Strømpriser er eksempelvis ikke noe Acer beskjeftiger seg med, til tross for at økte strømpriser feilaktig blir brukt som et hovedargument for å si nei til norsk deltakelse i Acer.

Nei-folkets EU-aktivisme har alltid fungert bra i Norge. Med den historiske unionsfrykten, nervøsiteten for å miste eierskapet til våre naturressurser og vår identitet som Asterix mot Romerriket, har vi alle ingrediensene som skal til for å skape en perfekt nei-cocktail. Dette har Nei til EU, Sp, SV og Rødt forstått, godt hjulpet av deler av AP, FrP og fagbevegelsen. På motsatt side står blant annet NHO, Høyre, Europabevegelsen og store deler eksportutsatt industri.

De klassiske skillelinjene i norsk EU-kamp er reetablert, men med to unntak: Flertallet og ledelsen i Ap og LO har i alle år vært tydelige forkjempere for europeisk samarbeid innen rammen av EU. Det er de ikke lengre. De forsvarer i beste fall EØS-avtalen, men helst holder de kjeft eller stikker hodet i sanden. Den eneste gode nyheten er at enkelte miljøorganisasjoner ser det viktige klimaperspektivet i EUS energimarkedspolitikk og er derfor positive til Norges tilknytning.

Det er lite oppløftende for norsk europadebatt at retorikken nå er den samme som i 1972 og 1994. Den økende globaliseringen og europeiske integreringen krever at vi tilpasser våre politiske begreper til denne nye virkeligheten. Det gjør vi ikke ved å reprodusere skremselspropaganda fra forrige århundre. Det er noe både ja- og neisiden bør jobbe med.

Det skal politisk mot til å stå opp for verdien av EU i Norge i dag. Et Norge som i 25 år har nytt godt av en evig oppadstigende økonomisk kurve takket være tilgangen til EUs indre marked. Dette markedet som Norge er aller mest avhengig av når vi skal selge våre viktigste varer; arvesølvet fra de rike, norske havområdene og fra våre mange fossefall. Og til tross for uheldige og uønskede utviklingstrekk i arbeidsmarkedet med useriøse aktører, så er Norge et av de landene som virkelig har hatt behov for mobil arbeidskraft. I tillegg deltar norske aktører på bred front i EUs samarbeidsprogrammer, enten det gjelder kommuner, forskere eller studenter. Og EU er den viktigste grunnen til at norske forbrukere sikres like rettigheter som europeerne i dette verdens største og mest velfungerende, rettsbaserte marked. Man skulle tro at et flertall av norske politikere ville være stolt av å stadfeste at vi er en del av dette fellesskapet. Det motsatte skjer.

Vi har dessverre ingen politikere av Macron-kaliber som har visjoner, mot og selvsikkerhet nok til å snakke om verdien av EUog heve stemmen imot den tungetalen som den norske EU-motstanden representerer. De stemmene som konstant burde tale for solidaritet og forpliktende samarbeid i Europa burde ha vært mange flere. De burde ha vært i flertall i Norge, et land som er så til de grader integrert i og avhengig av EU-samarbeidet. Ikke fordi vi blir lurt (inn bakveien) til det, men fordi det er i norsk interesse og fordi vi er i et skjebnefellesskap med Europa.

I det 21. århundre er det tydeligere enn noensinne at nasjonenes suverenitet og sjølråderett er sterkest når de utøves i et interessefellesskap med andre. Vi har kanskje glemt det i vår del av kloden, men fred er fortsatt den aller viktigste rammebetingelsen for frihet, velstand og utvikling. Det sørger ikke minst unionsspøkelset for. Men skulle vi tro nei-fundamentalistene er jo EU kun interessert i å ta ressursene våre, undergrave vår nasjonale selvstendighet og gjøre livet uutholdelig for nordmenn som kommer til å få skyhøye strømpriser.

Nå må de mer moderate stemmene kjenne sin besøkelsestid slik at unionsspøkelset kan få hvile og fornuften råde.