Trump gir ekte populisme et ansikt

”Dette er ikke bare en overføring av makt fra et regime til et annet, fra et parti til et annet. Det er en overføring av makt fra politikerne (som har beriket seg selv mens dere fått regningen) til dere – det amerikanske folket.” Slik talte president Donald J. Trump på innsettelsen i Washington den 20. Januar. I følge den tysk-amerikanske politiske filosofen Jan-Werner Müller er dette kjernen i definisjonen av det mest utbredte politiske begrepet i vår tid: populisme.

Kommentar ved Torbjørn Wilhelmsen, leder i EB Hordaland, publisert på BT januar 2017

”Du kan gjenkjenne populistene på deres moralske krav om å være folkets unike representant,” hevder Müller sitt lange essay i bokform: ”Hva er populisme” (Heinesens forlag, 2016). Populistene anlegger et moralsk kriterium for sin representasjon. De sier: ”Bare vi representerer folket!” Dermed blir alle som tenker annerledes stemplet som illegitime, om det er gatedemonstranter eller politiske mindretall i parlamentet eller en minoritetsgruppe i samfunnet.  Populister er anti-pluralister. Populister er også imot ”the establishment” og alt som kan tenkes å havne i kategorien ”elite”. Argumentet er jo liketil og enkelt: Dersom populistene hadde hatt makten, ville det jo ikke være behov for noen endring av verken politikere eller politikk.

Dermed er det heller ikke vanskelig å se at ekte populister er antidemokrater. Jürgen Habermas har en spissformulering om dette” Folket opptrer bare i flertall.” Populister hevder at de gjennomfører det sanne, genuint ekte folkets vilje, mens de i realiteten representerer særinteresser og hvor minoritetens interesser blir ignorert og i verste fall forsøkt eliminert slik Hitler forsøkte å utrydde jødene, eller slik Trump har lovet å sende hjem ulovlige immigranter og bygge mur mot Mexico.

Det skal understrekes at selv ekstrem høyrepopulisme ikke automatisk fører til nasjonalsosialisme, men tenkesettet legger godt til rette for all slags konspirasjonsteorier og legitimering av halvsannheter. Det ferskeste eksempelet er Donald Trump som stemplet CNN for å spre usannheter om angivelig kompromitterende informasjon om Trumps gjøren og laden under et opphold i Moskva. ”Løgnpresse” er et begrep som ofte dukker opp i populistiske miljøer. Donald Trump reflekterte under valgkampen om hvorfor Obama ikke snakket om at USA fører en krig mot den radikale islamistiske terroren, angivelig som et tegn på at det er noe på gang med Obama som vi ikke vet noe om.  Den amerikanske historikeren og politiske filosofen Richard Hofstadter mener at populistene holder seg med en ”paranoid politisk stil.”

Victor Orban i Ungarn, Hugo Chavez i Venezuela og Donald Trump har det til felles at de går til velgerne i et demokratisk valg – og vinner. Men det hender at slike aktører også taper. Trump gav på forhånd klar beskjed om at hvis han tapte, var det fordi noen hadde rigget valgprosessen eller opptellingen av stemmer. De etablerer et skille mellom faktisk, empirisk resultat og et moralsk resultat. Victor Orban tapte valget i Ungarn i 2002, men han hevdet at hans parti, som jo representerte folket, ikke kunne gå i opposisjon. Den meksikanske populisten Lopez Obrador tapte valget i 2006 med knapp margin. Tilhengerne demonstrerte i Mexico City i mange uker. Til slutt gav de opp, men han fastholdt at han var Mexicos legitime president. Med andre ord: ”Folkeforrædernes seier var egentlig bare empirisk mulig. I populistenes forestillingsverden står empiri alltid lavere enn moralen,” skriver Müller.

I og med at populistene gjør krav på å representere ”det sanne folket” overflødiggjør de også demokratiske institusjoner. Beslutninger tas utenfor parlamentarisk kontroll og lover tilpasses behovet. ”Lov og rettferdighets-partiet” i Polen har forsøkt å gjennomføre vedtak i Parlamentet uten at representantene var til stede og de har forsøkt å endre lovverket slik at de enkelt kan gjennomføre sin politikk uten for mye og ubehagelig diskusjon. Et forsøk på å begrense medias adgang til fri rapportering fra Parlamentet, vakte enorme reaksjoner i mange byer i Polen. Til slutt ga partiet etter og valgte å ”utsette” lovbehandlingen. Medienes frie posisjon er også ofte truet i populistisk styrte regimer, jamfør Trump versus CNN. Populister har en tendens til å demonisere de som er imot ”folkeviljen”, og media er derfor utsatt for mer eller mindre subtile sanksjoner.

Populisme kan ha politisk dragning mot både høyre og venstre, og kan til og med være sentrumspolitisk. I USA er populisme et positivt ladet begrep, og demokraten Bernie Sanders oppfattes som en populist på sosialdemokratisk grunn i et amerikansk politisk landskap. Han deler syn med de som okkuperte Wall Street til fordel for de 99 prosent av amerikanere tilhørende på Main Street. I Latin-Amerika har venstrepopulister gjort det skarpt. Det beste eksempelet her er Venezuelas Hugo Chavez som sendte soldater i butikkene for å prise varene ned slik at folk fikk råd til å kjøpe dem.

Som Müller sier: Man skal ikke definere populister på deres velgere, men på hva populistene sier, og etter hvert hva de gjør. Det som kan skje er at de som fremsto som kritikere av eliten,

Jan-Werner Müller

blir selv til elite. Dermed får populistenes moralske trumfkort kort varighet. Antipolitikk duger ikke når man sitter med ansvar for et folk og en nasjon. Det er likevel ingen lovmessighet i dette. Populistiske makthavere kan utmerket sitte med makten og fortsette sin kritikk – av de forhenværende makthaverne og elitene. Chavez fortsatte å hevde at det fantes en skjult opposisjon som har som mål å ødelegge for hans spesielle og nye form for sosialistisk revolusjon. Tyrkias Erdogan liker å fremstille seg som ”underdog” som det forhenværende kemalistiske maktapparat forsøker å sabotere. Sånn sett passer det mislykkede militærkuppet i desember 2016 perfekt inn i Erdogans narrativ, selv om han nå beskylder Gulen-bevegelsen for å stå bak. Like fullt har Erdogan gjennom mange år allerede samlet større makt på sine hender enn noen av hans nære forgjengere hadde.

Et annet trekk som ofte går igjen, er populistenes evne – både utenfor og innenfor maktens sentrum – å skape en polarisert debatt med moralsk islett.  Valgkamp pleier å avsluttes ved valget, men ikke nødvendigvis blant populister. Viktor Orban gir ukentlig et intervju i ungarsk radio, mens Hugo Chavez hadde et ukentlig talk show på TV hvor folk kunne ringe inn sine spørsmål direkte til presidenten. Ved en anledning skal Chavez på direkte forespørsel fra en bekymret seer, beordret forsvarsministeren til å sende seks panserbataljoner til den kolombianske grensen. ”Man kan avvise slike ting som folklore. Det avgjørende er at populister bruker helt bestemte maktmetoder, eller at de bruker en helt spesiell regjeringsstil som er i tråd med deres moralske krav på eksklusiv representasjon,” hevder Müller, og viser til tre varianter:

• I vanlige liberale demokratier, er det skille mellom politikk og administrasjon. Dette er ikke noe nødvendig skille for populistene, og de kommer rundt dette ved å systematisk utnevne partifolk og lojale medarbeidere i sentrale maktposisjoner. Ledelsen i det polske ”Lov- og rettferdighetspartiet” endret embedsmannsloven slik at de kunne plassere inn ”sine” folk i ledende posisjoner. Rettsapparat og medietilsyn er også utsatte funksjoner for denne varianten av nepotisme. De som hever sin røst imot dette, stemples selvsagt som representanter for de gamle og korrupte maktelitene, som antidemokrater, fiender av folket eller endog som landssvikere.
• EU-midler kan brukes til å sikre seg lojalitet. Man kjøper seg medgjørlige borgere mot å gi dem privilegier. Østerrikes Jörg Haider delte – i full offentlighet – rett og slett ut euro-sedler til sine tilhengere. Trump har lovet å tilgodese delstater med stort og hengivent republikansk flertall. At populistene gjør nettopp det de kritiserte den forhenværende, korrupte eliten for, gjør ikke noe fordi populistene gjør det jo ”for folket”.
• Hva så med grupper i folket som høyrøstet kritiserer de populistiske makthaverne? En vanlig måte er å spre en oppfatning om at slike opponenter ikke tilhører det sanne ”folket”, eller å påstå at disse opposisjonelle eller gruppene er betalt av utenlandske interesser. Dette knepet har Victor Orban plukket opp, muligens etter modell fra Putins Russland. Dermed er motstanden diskreditert og dermed moralsk avvæpnet.

Müller kaller dette for diskriminerende legalisme. Mens loven tolkes fritt og overfladisk for populistenes sympatisører, blir loven tolket med millimeters nøyaktig bokstavelighet overfor motstandere. Et engelsk ordtak oppsummerer dette: ”Everything for my friends; for my enimies, the law.”

Donald Trump har både i sin valgkamp og i sin innsettelesestale kommet med mange uttalelser som godt og vel fyller Müllers populistkriterier. Trump blir nok populær i deler av befolkningen som har følt seg sveket av tidligere administrasjoner, men historikere har vist at andre presidenter som har ført populistisk politikk har skadet USA. Trump innvarsler en ny tid, og den har mørke skyer i horisonten.

Torbjørn Wilhelmsen
EB Hordaland