Sylo Taraku: – EU må ikke presse frem løsninger som skaper polarisering

2015 var preget av høy migrasjon til Europa. Samtidig slet EU-landene med å finne en løsning på situasjonen. På neste ukes EU-toppmøte skal migrasjon igjen diskuteres.

I den forbindelse har vi spurt en rekke fageksperter om hva de mener om migrasjonssituasjonen og hva EU og Norge burde gjøre i tiden fremover. Denne gangen er det Sylo Taraku som deler sine tanker med oss. Taraku er rådgiver i Tankesmien Agenda og forfatter av boken ”Innvandringsrealisme – politikkens muligheter i folkevandringens tid”, som kom ut i vår.

I 2015 kom det rekordmange migranter til Europa. Hva burde EU-medlemslandene gjøre i tiden fremover for å forhindre en lignende situasjon?

På toppmøtet i slutten av juni skal styrking av EUs yttergrenser diskuteres. Hvordan kan EU best styrke yttergrensen, og samtidig sørge for at migranter med et reelt beskyttelsesbehov kan søke asyl?

Effektiv kontroll av yttergrensene lar seg kombinere med asylretten, forutsatt at flyktningene sikres adgang til beskyttelse og humanitær hjelp utenfor Schengen. EUs avtale med Tyrkia er et eksempel på et forsøk på dette. Det trenger ikke å være en motsetning mellom grensekontroll og flyktningbeskyttelse.

Det er ikke kontroversielt, men helt legitimt å håndheve visumregimet, kontrollere grensene, ivareta vår sikkerhet og forebygge migrasjonskriser som den vi hadde i 2015. Men grensekontroll forutsetter ikke bare grensevakter og fysiske barrierer. Det må også på plass et bedre internasjonalt samarbeid for å bekjempe irregulær migrasjon og menneskesmugling. Et eksempel på det er grensekontrollen av den såkalte vestlige middelhavsruten via Spania. I samarbeid med Frontex driver Spania med intensiv patruljering av farvannene utenfor Vest-Afrika, og de har laget effektive piggtrådgjerder i de spanske enklavene Ceuta og Melilla. Men dette alene hadde neppe vært like effektiv om det ikke var for samarbeidet med Marokko, Senegal, Mauritania og Kapp Verde.

Problemet er at tøffere grensekontroll langs en av rutene erfaringsmessig fører til at andre migrasjonsruter blir mer brukt. Det er bare å se hvordan piggtrådgjerdene i Ungarn har ledet migrantene som er strandet i Serbia, i retning Kroatia og Slovenia. Derfor er det nødvendig med en mer helhetlig tilnærming.

Så lenge flyktninger får adgang til beskyttelse regionalt, er det ikke i strid med Flyktningkonvensjonen at EU kontrollerer sine yttergrenser mer effektivt. Flyktninger har rett til beskyttelse, men de har ikke rett til å bestemme hvor denne beskyttelsen skal tilbys. EU bør imidlertid fortsette å ta ansvar for å løse flyktningkriser ute i verden, også gjennom selv å fungere som en trygg havn for en del av flyktningene, og det gjelder også for Norge.

Hvilke andre tiltak enn styrking av yttergrensene må til for å sikre at vi ikke får en gjentagelse av slik situasjonen var i fjor? Det gjelder både på kort og lang sikt.

EU bør i større grad prioritere den eksterne dimensjonen av asylpolitikken. Bedre samarbeid med avsenderland og transittland langs migrasjonsruter kan bidra til å begrense irregulær migrasjon og hindre omfattende misbruk av asylordningen.  Men dette må kombineres med hensynet til å sikre de reelle flyktningene adgang til beskyttelse. Afrikanske land må hjelpes til å følge opp FNs Flyktningkonvensjon av 1951 og Den afrikanske flyktningkonvensjonen av 1969 i tråd med intensjonene. Landene i Midtøsten og andre steder i Asia som blir berørt av flyktningstrømmer må også få den hjelpen de trenger for å håndtere flyktningsituasjoner.

Det finnes ingen ferdig oppskrift for håndtering alle mulige flyktningkriser, men når disse oppstår, bør EU bruke mye mer ressurser enn de hittil har gjort for å stille opp for flyktningene og de berørte nærområdene. UNHCR sitt arbeid har vært kronisk underfinansiert. Å styrke UNHCR og regionale beskyttelsesprogrammer vil også bety bedre beredskap for å takle kriser som plutselig oppstår.

Målet med EUs flyktningpolitikk må være å sikre flyktninger adgang til beskyttelse, ivareta deres humanitære behov og grunnleggende menneskerettigheter. Samtidig må man bistå berørte naboland, og tilrettelegge for trygg og verdig repatriering når det er mulig og trygt. Nå planlegger både Kenya og Pakistan masserepatriering av flyktninger til henholdsvis Somalia og Afghanistan. Det er avgjørende at EU, i samarbeid med UNHCR og de aktuelle partene, bistår slik at disse prosessene blir så vellykkede som mulig.

Og selv om det er flere fordeler med nærhetsprinsippet i beskyttelsesregimet for flyktninger, som kostnadseffektivitet og bedre muligheter for repatriering, er det viktig at EU-land samtidig viser vilje også til å ta i mot flyktninger fra nærområder til Europa via kvoteordninger i regi av FN. Uten slike ordninger vil man ikke ha legitimitet, og det finnes også grupper av flyktninger som ikke kan få beskyttelse i nærområdet.

I stedet for å vilkårlig slippe inn de som har en intensjon om å søke om asyl i Schengen-området, bør silingsprosessen foregå utenfor Schengen slik at bare flyktninger som EU-land vedtar å ta imot som kvoteflyktninger får adgang til Schengen-området. Et hurtigspor må etableres for menneskerettsforkjempere og andre dissidenter i akutt fare.

En slik omlegging kan gjøre flyktningpolitikken tryggere og billigere for alle parter, mer forutsigbart og ikke minst mer integreringsvennlig. Dette vil også være mer i tråd med våre humanitære idealer. Et slikt system gjør at vi kan unngå dagens brutalitet overfor dem som allerede er sluppet inn og som får avslag, gjennom for eksempel avskrekkende retorikk og tvangsdeportasjoner.

Dublin-avtalen har i en årrekke vist svakheter og fornyelse virker stadig mer aktuelt. Hvordan kan man sikre en rettferdig og jevnere fordeling av asylsøkere?

Dublin-forordningen var opprinnelig ment å hindre at en sak ble behandlet i flere land på rad (asylshopping) eller at den ikke ble behandlet noe sted i Europa (refugees in orbit). Den var ikke ment som en mekanisme for byrdefordeling. Om forordningen fungerte etter hensikten, ville omtrent alle asylsøknadene blitt behandlet i de første landene asylsøkere kom til i Europa, som Hellas og Italia.

Men når det kommer såpass mange som nå, så sier det seg selv at disse landene ikke kan håndtere dette alene. Og det ville vært usolidarisk og uklokt å overlate alle asylsøknadene til dem med tanke på at asylsøkere ofte bruker Hellas og Italia bare som transitt til mer velstående europeiske land i Nord. Tanken om byrdefordeling er derfor betimelig, men det forutsetter politisk vilje og større forutsigbarhet.

For byrdefordeling betyr i realiteten at de EU-landene som ikke har hatt så mange asylsøkere fra før, som Polen og flere andre, åpner for større asylmigrasjon til sine land, men vil de gjøre det?

Det er mulig å presse frem dugnad i ekstraordinære situasjoner, men som en permanent løsning er det vanskelig med forpliktende byrdefordeling når asylankomstene er uforutsigbare. Innvandringspolitikken er et sensitivt spørsmål, og det må tas hensyn til folkeviljen. EU må ikke presse frem løsninger som skaper polarisering og undergraver EUs legitimitet. Brussel må være varsomme med initiativer som er så urealistiske at de er dømt til å mislykkes. Vedtaket fra i fjor om å fordele 160.000 asylsøkere har så langt vært en fiasko. Dette var bare noen ukers ankomster til Europa i 2015, og hittil har bare rundt én prosent av disse blitt fordelt. Hvordan vil man kunne klare å fordele én eller flere millioner av asylsøkere årlig?

Bedre samarbeid internt er helt nødvendig, men det er viktigere med eksternt samarbeid for å sikre at det ikke kommer så mange migranter uten beskyttelsesbehov at vi får vedvarende migrasjonskriser i Europa og mislykkes med det interne samarbeidet.

Hvordan påvirkes Norge av EUs politikk på asylområdet? I hvilken grad er det hensiktsmessig for Norge å tilpasse seg eller knytte seg helt til EUs asylpolitikk? Og hvordan kan norske myndigheter påvirke utviklingen av denne politikken?

Hva EU gjør, påvirker helt klart migrasjonsnivået til Norge. I fjor bidro signalene fra EU og Tyskland at flere migranter og flyktninger tok seg til Europa, noe som også påvirket ankomsttallene til Norge. UDI planla mottaksplasser for 100.000 asylsøkere i 2016. EUs avtale med Tyrkia har imidlertid bidratt til å bremse asyltilstrømningen til Norge betraktelig. Også de grensekontrollene internt i EU har gjort det vanskelig for asylsøkere å komme helt til Norge.

Siden vi er med i Dublin-samarbeidet, har norske myndigheter ønsket å tilpasse seg EUs asyldirektiver. Og det har ikke vært vanskelig siden vi er blant de landene med de beste mottaks- og rettssikkerhetsstandardene i Europa. Videre er vi blant dem som tar imot flest asylsøkere per innbygger, som har høyest innvilgelsesprosent, som tar imot flest kvoteflyktninger (i 2015 tok vi imot 1/3 del av alle kvoteflyktninger som kom til Europa) og var blant de første som viste vilje til å være med på byrdefordeling innad i Europa. Norge har vedtatt å avlaste Hellas og Italia gjennom å ta imot 1500 flyktninger derfra. I forhold til folketallet har Norge eksepsjonelt høye bidrag til UNHCR, vi har også en omfattende bistand til nærområder, men det er store svakheter i hvordan bistand i nærområdene gis. Her er det rom for forbedring. Vi har også hjulpet Hellas og Bulgaria for å forbedre sine asylsystemer,. Sist, men ikke minst bidrar Norge med redningsoperasjoner i Middelhavet. Det er avgjørende at Norge fortsette å bidra på denne måten.

Norge er en del av Schengen og må også være med i diskusjonene om hvordan yttergrensen skal kontrolleres. I tillegg må vi være flinkere til å påvirke den eksterne dimensjonen av EUs asylpolitikk. Norge har ressurser og kompetanse til å bidra i EUs arbeid med å inngå og følge opp avtaler med avsender- og transittland. Som store bidragsytere må vi rett og slett være med i diskusjonene om mer bærekraftige internasjonale ordninger for flyktningbeskyttelse.