Sviktet EU da det gjaldt?

EU-motstandere og de som vil ut av EØS leverer norsk selvråderett på et sølvfat til Kina når de maler EU som fanden på veggen under koronaepidemien.

Av Heidi Nordby Lunde, leder i Europabevegelsen. Innlegget var først på trykk i Nationen, 14. mai. 

De videreformidler fordreide og falske nyheter som nører opp under kunstige motsetninger mellom verdien av sterke nasjonalstater og internasjonalt samarbeid. Som vanlig kritiserer de EU både for å ikke gjøre nok, samtidig som de mener det overnasjonale undergraver nasjonal selvstendighet og selvråderett.

Ett eksempel var da Norge hadde problemer med å få smittevernsutstyr over grensen fra EU-landet Sverige i midten av mars. Dette var et resultat av at EU som respons på pandemien innførte eksportforbud av legemidler og smittevernsutstyr ut av EU, for å sikre EUs innbyggere først. Man skulle tro det var å vise handlekraft.

Dermed måtte Norge minne EU om at Norge er med i det indre markedet gjennom EØS-avtalen for å få utstyret over grensen. Uten EØS-avtalen hadde Norge stått helt utenfor og utstyret blitt returnert. Når Norge derimot kunne slå EØS-avtalen i bordet og kreve sin rett, så fremstilles dette som å stå med lua i hånda overfor EU.

Det underlige er at vi nå burde ha en debatt både om hvor store beredskapslagre Norge bør ha, og hvor avhengig vi bør være av produksjon utenfor Norge. Mye tyder på at vi bør ha mer produksjon i våre europeiske nærområder, og ikke legge så mye til Asia og Kina. Men skal vi ha norsk landbruk og matproduksjon i Norge, er det en fordel å importere det vi trenger av for eksempel opiumsvalmuer fra land som har bedre forutsetninger for å dyrke disse til bruk i legemidler.

Vi kan ikke være selvforsynte på alt. Vi er en del av internasjonalt samarbeid og verdikjeder fordi det styrker vår selvråderett, ikke fordi det begrenser den. Dessuten går legemidler og smittevernsutstyr ut på dato. Å fylle opp store nasjonale lagre som må kastes med jevne mellomrom er unødvendig og dyrt. Dermed vil EØS-motstanderne gjøre oss mer avhengige av nettopp land som Kina ved å si opp den avtalen som knytter oss til vårt nærmeste marked og verdifellesskap. Mener noen i fullt alvor at det styrker vårt handlingsrom å bli mer avhengig av verdens største autoritære stat?

Foto: Europakommisjonen

Både responstid og selve responsen på koronaepidemien synliggjør svakheter ved både nasjonalstatenes evne til å håndtere kriser lokalt og internasjonale institusjoners handlekraft når kriser oppstår. EU har fått berettiget kritikk for å respondere for lite og for sent da epidemien traff Europa. Men EU sendte tross alt 50 tonn med smittevernsutstyr til Kina allerede tidlig i februar, da kinesisk produksjon hadde stoppet opp. Da var fortsatt ikke covid-19 definert som en pandemi, og Verdens Helseorganisasjon var opptatt av å rose kinesisk håndtering. EUs forsendelse ble selvsagt ikke referert i kinesiske medier, da det ville være å innrømme svakhet.

Men da kinesiske myndigheter gjenåpnet fabrikkene og halvannen måned senere kunne sende varer og utstyr til Europa, refererte derimot norske og europeiske medier kinesisk propaganda ved å skrive at Kina nå sendte nødhjelp til Europa. EU-president Ursula van der Leyen svarte skarpt at det i så fall var gjengjeldelse av den nødhjelpen EU sendte Kina først, uten at noen norske medier så dette som verdt å referere. Ei heller da helsepersonell begynte å oppdage alvorlige feil og mangler på den såkalte nødhjelpen.

I mellomtiden hadde EU fått styringsfart og effektivt sørget for handelskorridorer gjennom stengte landegrenser, hindret hamstring av utstyr og legemidler i enkelte EU-land og koordinert innsats der den trengtes mest. På selvstendig grunnlag begynte Tyskland å hente koronapasienter fra Italia, Frankrike og Nederland for behandling på tyske sykehus. Europeisk solidaritet og egeninteresse er langt på vei synonymer.

De som nå skriver om nasjonalstatens revansj, og viser til stengte grenser mellom EU-land og store forskjeller mellom de ulike statenes håndtering, ser åpenbart ikke forskjellen på sikkerhetsmekanismene i krisetid som nettopp gir anledning til stengte grenser, ei heller at de store forskjellene skyldes nettopp nasjonal selvråderett. Som en overnasjonal, demokratisk institusjon så verken kan eller skal EU handle som om de var en føderasjon med vide fullmakter over enkeltland.

Tvert imot er EU avhengig av velfungerende nasjonalstater som tar sitt nasjonale ansvar for nasjonale anliggender, som beredskap og helsevesen. Dette er EUs styrke og svakhet. Når nasjonalstaten svikter så taper ofte det overnasjonale samarbeidet pekeleken mot nasjonale politikere som ikke har gjort jobben sin. Som å sørge for velfungerende helsevesen og beredskap. EU stilte opp da dette sviktet.

Når vi 17. mai flagger for frihet, demokrati, selvstendighet og norsk selvråderett, burde det være åpenbart at dette er avhengig av noe større enn oss selv. Vi er mer tjent med å søke oss inn i det europeiske fellesskapet, enn ut av det.