Storbritannia ut av EU?

Det virket utenkelig for et år siden, men stadig flere kommentatorer stiller spørsmålet: Kan Storbritannia forlate EU? Problemstillingen har etter hvert fått navnet «Brexit».

Det har lenge vært misnøye blant deler av befolkningen i Storbritannia over forholdet til EU. Likeså blant partiene. Det er ikke bare blant de Konservative at deler av partiet av ulike grunner ønsker Storbritannia ut av EU. Også i Labour er det visse segmenter av partiet som også vil ut av EU.  

Statsminister David Cameron har lenge vært presset fra de i sitt eget parti som ønsker «Brexit» og fra det største «Nei-til-EU» – partiet United Kingdom Independence Party (UKIP). Da de aller mest EU-skeptiske som tidligere stemte på de Konservative, i stadig større grad begynte å stemme UKIP, bestemte David Cameron seg for å svare på denne utfordringen. I januar 2013 annonserte han at en folkeavstemning om medlemskap i EU ville finne sted innen 2017 dersom hans parti vant valget i mai i år.  

David Cameron klargjorde saken i en tale denne uke hvor han redegjorde for hovedpunktene som burde bli reforhandlet med EU:

1. Han vil formalisere at EU skal være en union med flere valuter. Det vil ikke lengre være nødvendig at alle medlemsland over tid skal bli med i euroen.
2. Han vil fjerne formålsparagrafen i EU om at alle medlemsland i EU forplikter seg til utsagnet om «an ever-closer union». Det vil si at formålet skal ikke være en stadig mer integrert og forent union, men en union som først og fremst sikrer fri flyt av varer, tjenester og kapital innad i EU.
3. Han vil styrke EUs konkurranseevne gjennom fjerning byråkrati og regulering («red tape»).
4. Han vil begrense innvandreres rettigheter til å måtte tilbringe fire år i landet før de får tilgang til velferdsgoder.

Talen representerer en presisering av Storbritannias «krav» til et fortsatt medlemskap i EU. Hovedoverskriften er «et reformert EU» og de ovennevnte reformkravene er de viktigste sakene som Cameron vil måtte levere på i forhold til britisk opinion.  Hvis Cameron finner støtte blant et stort nok antall kolleger i EU-landene, vil endringsprosesser kunne iverksettes og Cameron vil kunne hevde at han har fått igjennom britiske reform overfor hjemlig opinion.

Camerons reformkrav representerer lite nytt i den forstand at Storbritannia har vært et av de mest EU-skeptiske landene i EU siden de ble medlem i 1973. Britene ser på EU først og fremst som et kommersielt prosjekt der handel og tilgang til europeiske markeder er hovedargumentet for EU-medlemskapet. Det som derimot er nytt, er at reformkravene fremsettes som en forutsetning for fortsatt medlemskap. I tillegg berører enkelte av kravene grunnleggende prinsipper for EU-samarbeidet. For EU å gå tilbake på prinsippet om fri bevegelse av personer vil bli tolket av mange som en demontering av hele EU-prosjektet.

Camerons EU-spill blir av mange sett på som svært risikofylt da strategien ikke bare utfordrer Storbritannias skjebne i EU og de Konservatives posisjon. Saken utfordrer EU-prosjektet som sådan i en tid der EU-skepsisen vokser og unionen mer enn noensinne trenger å stå samlet for å finne felleseuropeiske løsninger på de store spørsmålene i Europa; bærekraftig vekst, sysselsetting og migrasjonsutfordringen.  

Enkelte vil kunne hevde at Camerons EU-prosess er en gave til EU; unionen trenger å endre seg og de britiske kravene vil kunne tilrettelegge for en viktig reformprosess i EU. Spørsmålet blir da den evige balansegangen mellom nasjonalstatenes kontra felleskapets behov og mål.  Og vil tidsplanen for endringer kunne gjennomføres tidsnok til at den britiske opinionen kan være sikker på at de vil få et EU som tjener britiske interesser bedre?

I Storbritannia er EU-debatten i full sving og minner mye om den debatten vi i Norge kjenner så alt for godt; polarisering, skremsler og forenklinger. Et av skremselsbildet er den løsningen Norge og EFTA/EØS-landene har valg.