Skottland i periferien

”Hva vil vi ha?” ”Uavhengighet!” ”Når vil vi ha det?” ”Nå!”

Av Torbjørn Wilhelmsen, sentralstyremedlem i Europabevegelsen. Innlegget var først på trykk i Nationen, 15. oktober.   

Slik ropte rundt 250.000 mennesker i Edinburghs gater nylig. Den største demonstrasjonen hittil for uavhengighet ifra dagens Storbritannia gav gjenlyd mellom de gamle steinveggene i kvartalene ved det kjente slottet på høyden i Skottlands hovedstad. Men i London hørte de ingenting. Eller de later som de ikke hører noe.

Etter en studietur for å lære mer om Skottlands muligheter i tilknytning til brexit, sitter vi noe forbløffet tilbake med inntrykk av et sett med fortegn som må snus. Også i forhold til norsk Europa-debatt, gir skottene svar som er verdt å merke seg.

Skottland, som omtales som landet som er en nasjon men ikke en stat, er befolkningsmessig på størrelse med Norge. Fra 1999 har landet fått gradvis større selvstyre, og i tilknytning til folkeavstemningen i 2014 om unionsoppløsning eller ikke, måtte regjeringen i London gi fra seg beslutningsmyndighet på områder som næringsutvikling, kultur, skolesystem og transport. Regjeringen i Edinburgh fikk også et ansvar for inntektsbeskatning.

Rundt halvparten av det skotske statsbudsjettet er underlagt skotsk kontroll. Men et høyt innslagspunkt for inntektsbeskatning gjør at bare rundt 50 prosent av skottene betaler inntektsskatt til landet. I sum bestyr dette at regjering og parlamentet råder over i størrelsesorden 30 milliarder pund, ca. 330 milliarder kroner årlig. Skotsk selvråderett omfatter ikke forsvars- og sikkerhetspolitikk og utenrikspolitikk. Man skulle tro at en slik distribusjon av beslutningsmyndighet var tilfredsstillende for skottene. Brexit-rotet har vist at det ikke er tilfelle.

Som kjent stemte et flertall på 62 prosent av skottene for å bli værende i EU. Årsakene ligger på hovedsakelig to områder.

Skottland har store demografiske utfordringer. Der, som i Norge, øker gjennomsnittsalderen, særlig i distriktene. Skottland ønsker tilflytning. Det er ledige arbeidsplasser i distriktene. I motsetning til gjengs oppfatning i store deler av Midt- og Nord-England, er Skottland interessert i tilflytning av borgere fra andre EU-land.

En kvinne i demonstrasjonstoget vi opplevde, bar en hjemmelaget plakat med slagordet: ”For et åpnere og varmere Skottland.” Med andre ord: Ved å skille seg fra England kan Skottland demonstrere sin gjestfrihet og evne til å inkludere fremmede som vil slå seg ned. En departementsleder vi snakket med sa det på denne måten: ”En god del av våre bygder og lokalsamfunn er sårbare for demografiske endringer. Kan hende det er den ene nye familien med barn som gjør at vi fortsatt kan opprettholde skolen på stedet, og dermed gi grunnlag for mange andre viktige funksjoner i et lite lokalsamfunn.”

Den andre grunnen er at skottene erkjenner at landet er avhengig av fri adgang til det europeiske hjemmemarkedet. Den største eksporten av fisk, skalldyr, lammekjøtt og whisky, går selvsagt til England. Men markedet på andre siden av Den engelske kanal er stort og viktig.

En hard brexit vil, for å si det forsiktig, skape uhyre store utfordringer for alle eksportnæringene. Også en skotsk laks har det travelt etter dødsøyeblikket. En forsinkelse på grensen til EU, vil fort redusere verdien på fisken betydelig. Mens vi var i Glasgow innførte Trump straffetoll på skotsk whisky. På kort sikt er en slik straff håndterlig, men hvis det også tilkommer toll på varer fra Skottland til EU27, så vil det merkes.

”Våre analyser tilsier at skadene blir håndterlige de første tre fire månedene. Men etter hvert vil isolasjonen bli merkbar,” sa en regjeringsrepresentant til oss. Dette gjelder selvsagt for tap av eksportinntekter, men også kritiske importvarer er utsatt. Diabetesmedisin fra Nederland og isotoper til kreftbehandling ble nevnt som eksempler.

”Skottlands eksport er avhengig av veitransport til Sør-England. Vi har en utredning om økt direkteskipning fra skotske havner til havner på Kontinentet. Problemet er at vi ikke har ivaretatt en havnestruktur som kan håndtere dette. Det vil ta år å bygge opp noe slikt,” fikk vi høre.

Ikke desto mindre er papirarbeid med helseattester og tollpapirer kalkulert til opp til 9.000 britiske pund (nær 100.000 kroner) i måneden for en middels sjømateksportør. Og av dem finnes det mange. Et dansk fergerederi har tilbudt seg å ta en slik kostnad og arbeid dersom de får konsesjon på eksporttrafikk Skottland-Kontinentet. En hyggelig idé, men ikke mulig å gjennomføre.

”Vi har notert hele 193 møter av ulikt slag i London hvor vi har fremmet våre synspunkter overfor politikere i parlamentet og i regjeringen. Vi har hatt null gjennomslag,” sukket en embetsperson. Frustrasjonen i det skotske regjeringsapparatet var meget merkbar. Kostnaden til brexit-arbeid er astronomiske, og kostnaden for fokusforskyvning bort fra andre presserende politikkområder, vil bli merkbar om noen år. En meget kjent forretningsadvokat og rådgiver for næringslivet sukket etter lunsjen vi hadde med ham. ”Det er jeg som skal takke for møtet. Dette har vært rene terapitimen for meg. Jeg er nektet å snakke om brexit hjemme og blant venner. Det er frustrerende, for det står så ufattelig mye på spill.”

Skottland oppfatter seg som en nasjon i britisk periferi, og de ser på EU som en inkluderende og stabiliserende kraft i en tid hvor britisk politikk har smeltet ned og det regjerende konservative partiet har kledd seg i hypernasjonalistiske gevanter som gjør dem nesten ugjenkjennelige. Men skottene lar seg ikke lure.

Det er antatt at det er flertall i Skottland for å løsrive seg fra unionen med England fra 1707. Skotsk nasjonalisme har mye å takke både Theresa May og Boris Johnson for.