Schengen-leksa
En aktiv europapolitikk handler like mye om hvilke europapolitiske prosesser som igangsettes i Norge, som å drive lobbyvirksomhet i Brussel. Norge fikk 17. desember en ny hjemmelekse fra Brussel: EU planlegger å opprette en overnasjonal grense- og kystvakt for Schengen-sonen. Norge vil måtte delta. Spørsmålet er: Hva mener Norge om det dette nye Schengen-initiativet?
Kommentar ved Kirsti Methi, på trykk i VG lørdag 2.- januar.
Migrasjonstrykket i 2015 har satt noen av de viktigste prinsippene i EU-samarbeidet under press. Prinsippet om fri bevegelse av personer internt i EU/EØS-området er blant annet ivaretatt gjennom Schengen-samarbeidet, som i dag består av 22 EU-land og 4 EFTA-land. Dette innebærer et bortfall av grensekontroll mellom Schengen-landene og en «out-sourcing» av kontrollen av den felles yttergrensen til de landene som grenser mot et ikke-Schengen-land. Siden Norge er med i Schengen, betyr dette at EUs nordligste grense er mot Russland og blir voktet av Norge på vegne av alle de 26 Schengen-landene. Samtidig vokter EUs Middelhavsland det som nå har blitt våre sørlige yttergrenser mot Nord-Afrika og Tyrkia, og tilsvarende er de EUs østeuropeiske medlemsland som har ansvar for EUs yttergrense mot øst.
EU og Norge har ikke bestått Schengen-prøven i år. I møtet med en uforholdsmessig stor tilstrømning av migranter til Europa, har grensekontrollen ved EUs yttergrenser sviktet. Nå gir EUs medlemsland støtte til Europakommisjonens forslag om å styrke kontrollen ved EUs yttergrense gjennom opprettelsen av en felleseuropeisk grense- og kystvakt. Dette er et kontroversielt forslag og innebærer at Schengenlandene avgir suverenitet til et EU-byrå; «European Border and Coast Guard Agency», som skal overvåke og kontrollere Schengen-grensene. Nå starter en prosess i EU med sikte på å utarbeide selve reguleringen av dette tiltaket. Målet er et vedtak i løpet av vårsemesteret 2016.
Norge har i Schengen-samarbeidet, i motsetning til EØS-avtalen, rett til å delta i Schengen-arbeidsgruppene i rådsstrukturen. Dette betyr at Norges mulighet til å påvirke arbeidet er svært gode, selv om vi blir kastet på gangen når forslaget skal stemmes over.
Så hva vil den norske posisjonen til dette forslaget være? Startskuddet for denne leksa ble gitt 17. desember da Det europeiske råd ga grønt lys for å gå videre med forslaget. I denne saken har regjeringen virkelig sjansen til å praktisere en proaktiv europapolitikk. Justisminister Anundsen og Europaminister Aspaker bør brette opp ermene raskt og gjøre hjemmeleksa. Og hvis de ønsker innspill fra offentligheten, kan det hjelpe om den etterlengtede Schengen notatbasen ble opprettet.
Det norske dramaet i denne sammenhengen er at vår deltakelse i Schengen-samarbeidet ikke gir noen «reservasjonsrett», slik som tilfellet er med EØS-avtalen. Dette betyr at skulle Norge ikke ønske å delta i dette potensielle Schengen-tiltaket, faller i prinsippet hele Norges tilknytning til Schengen-avtalen.
Kirsti Methi
Europabevegelsen
