Samarbeid er vår fremste fredsgarantist
Kunne en ny verdenskrig startet i Vest- eller Sentral-Europa? Neppe. Har vi likevel grunn til å bekymre oss i dag? Ja.
Begge de to foregående verdenskrigene startet som følge av konflikter mellom land som i dag er en del av det demokratiske Europa. En annen fellesnevner var at tanker som nasjonalisme, proteksjonisme og mistenkeliggjøring var dominerende. At en ny verdenskrig skal bryte ut i vår del av Europa er i dag utenkelig, likevel er det grunn til bekymring.
I disse dager er det hundre år siden den meningsløse og ødeleggende første verdenskrigen tok slutt. Det skjedde klokken 11, 11. november 1918. Krigen som skulle gjøre slutt på alle kriger hadde da tatt livet av flere titalls millioner mennesker og lagt store deler av Europa i ruiner. Men noen lykkelig avslutning ble det ikke. Krigen ble etterfulgt av en fredsavtale der vinneren tok alt. Tyskland ble som tapende part ilagt den fulle og hele skylden og måtte betale en krigserstatning de ikke var i stand til å håndtere. Vi vet i dag at denne cocktailen, kombinert med en global økonomisk krise, skapte en politisk situasjon i Tyskland som gjorde at Hitlers naziparti kunne komme til makten. Noen tiår senere stod Europa igjen i flammer.
Det som manglet før, under og etter første verdenskrig var et overnasjonalt samarbeid mellom landene, der de kunne møte hverandre og ved hjelp av solide institusjoner løse sine felles utfordringer. Drøye 60 år med EU-erfaring har lært oss at demokrati, samarbeid, handel og solide institusjoner sikrer fred, stabilitet og økt velstand. Litt enkelt kan vi sa at dersom EU hadde eksistert for hundre år siden hadde vi antageligvis vært skånet for de to verdenskrigene.
Likevel må vi passe oss. En del av de tankene og ideologiene som rådet for hundre år siden har igjen fått en oppsving, både her i Europa og i resten av verden. I Frankrike kom en ekstrem høyrepopulist til andre valgomgang. I Brasil har en annen nylig blitt valgt til president. I USA vant Donald Trump frem etter å ha ført en «America first-kampanje», kombinert med negative karakteristikker av andre land og folk. I Polen og Ungarn har til dels grisete regimer kommet til makten, og går uten blygsel løs på institusjoner som utgjør demokratiets bolverk mot tyranni og diktatur.
En vesentlig forskjell mellom da og nå er av landene i Europa er knyttet sammen. I EU møtes politikere fra 28 medlemsland for sammen å skape en felles fremtid. De har et verdigrunnlag der demokrati, menneskerettigheter og likeverd står sentralt. Unionen er med på å bryte ned mistenkeliggjøring og gjør landene gjensidig avhengig av hverandre. Unge europeere møter ikke lenger hverandre på slagmarken, men på universiteter og arbeidsplasser. For å modernisere ordene til EU-grunnleggeren Robert Schuman: «En ny krig mellom europeiske land er ikke bare utenkelig, men også praktisk umulig». Dette betyr ikke at vi skal overse farene ved nasjonalisme og tendensen vi ser i dag.
Vår viktigste oppgave er å verne om det Europa vi har skapt gjennom de siste 60 årene, der EU har ført land og folk tettere sammen enn hva selv Schuman kunne forestille seg. Samhold er den beste måten å sikre fortsatt fred og fremgang.
Den oppgaven vil kun lykkes med dersom EU og samarbeidsprosjektet har støtte i den europeiske befolkningen. Den støtten er der i det store og hele i dag. Ikke fordi EU er perfekt, men fordi vi vet at det fungerer, i alle fall bedre enn alternativet – og fordi europeere flest ikke er nasjonalister.