Pål Nesse: – Alt flyktningarbeid forutsetter internasjonalt samarbeid

I slutten av måneden samles ledere fra EUs medlemsland for å diskuterer hvordan de best kan håndtere migrasjonssituasjonen. I den forbindelsen har vi spurt en rekke fageksperter hva de mener om EUs og Norges rolle i tiden fremover.

Denne gangen er det Pål Nesse, seniorrådgiver i Flyktninghjelpen, som deler sine synspunkter med oss.

På toppmøtet i slutten av juni skal styrking av EUs yttergrenser diskuteres. Hvordan kan EU best styrke yttergrensen, og samtidig sørge for at migranter med et reelt beskyttelsesbehov kan søke asyl?

EU må gjerne styrke den ytre grensekontrollen, for bedre oversikt og kontroll. Dette må imidlertid ikke brukes til å avvise eller hindre asylsøkere i å fremme sin søknad på europeisk grunn. Dette må kombineres med en bedre «søk og redning»-tjeneste i Middelhavet. Den norske «Siem Pilot» båten som patruljerer mellom Libya og Italia samt redningsskøyta «Peter Henry von Koss» mellom Hellas og Tyrkia er gode eksempler på norske bidrag til felles-europeiske løsninger.

Hvilke andre tiltak enn styrking av yttergrensene må til for å sikre at vi ikke får en gjentagelse av slik situasjonen var i fjor? Det gjelder både på kort og lang sikt.

På lang sikt må vi styrke innsatsen betraktelig i forhold til å forebygge konflikt, bidra til våpenhvile i land som Syria samt styrke den utviklingspolitiske og humanitære innsatsen i land som produserer flyktninger og økonomiske migranter. Europa bør samarbeide om langt bedre returavtaler for migranter, der mottakerlandene også opplever at de får noe igjen for samarbeidet.

I Europa må vi få et helt annet og bedre samarbeid om mottakskapasiteten for flyktninger og migranter. Det er åpenbart at Hellas alene ikke kunne håndtere 850 000 migranter som ankom fra Tyrkia i fjor. På samme måte må resten av oss bistå Italia dersom de får en uforholdsmessig stor andel av dem som kommer til Europa i 2016.

Dublin-avtalen har i en årrekke vist svakheter og fornyelse virker stadig mer aktuelt. Hvordan kan man sikre en rettferdig og jevnere fordeling av asylsøkere?

Før vi reforhandler Dublin-avtalen, må vi huske at den allerede inneholder humanitære klausuler for avvik fra hovedreglene i situasjoner a la den vi hadde i 2015. Det var imidlertid få land som tok dem i bruk. Unntak var Sverige og Tyskland, som på tross at de selv mottok flest flyktninger, ikke returnerte syriske asylsøkere til hverken Hellas eller Italia utfra hovedprinsippet om ansvar i første asylland i Europa, men henviste til disse klausulene og saksbehandlet dem selv.

Vi ser imidlertid et klart behov for forpliktende ansvarsdeling de europeiske landene imellom, når det gjelder fordeling av asylsøkere. Åpne grenser i Europa er en fordel for alle. Det har vært spesielt gunstig for de nyere medlemslandene i Øst-Europa. Da kan ikke de samme landene fortsette å høste godene, men løpe fra ansvaret som bør følge med.

Norge bør også delta i en slik felles forpliktende ansvarsdeling, som altså bør inn i selve avtaleteksten – selv om det betyr en viss avståelse av suverenitet i det enkelte medlemsland. La oss også huske at alt flyktningarbeid forutsetter internasjonalt samarbeid, noe som også nevnes eksplisitt i innledningen til Flyktningkonvensjonen.

Hvordan påvirkes Norge av EUs politikk på asylområdet? I hvilken grad er det hensiktsmessig for Norge å tilpasse seg eller knytte seg helt til EUs asylpolitikk? Og hvordan kan norske myndigheter påvirke utviklingen av denne politikken?

Norge bør ikke delta i «kappløpet mot bunnen» der europeiske land kappes om å være strengest – for å få så liten andel som mulig av dem som søker beskyttelse i Europa. Norge er fullverdig deltager i alle de flyktningjuridiske avtalene og de felles europeiske institusjonene som steller med flyktningspørsmål. Det bør vi fortsette med.

Siden vi ikke er medlem av EU som sådan, er innflytelsen i de politiske beslutningsprosessene mer begrenset, men vi kan få i hvert fall en finger på rattet ved aktiv deltagelse, økonomiske bidrag til felles løsninger samt operasjonell støtte og personell til landene i Sør-Europa. Fjoråret viste tydelig at det kun er gjennom et mer ambisiøst og forpliktende samarbeid at Europa kan håndtere flere flyktninger og migranter på forsvarlig vis.

Her kan du lese hva Jørgen Carling fra PRIO svarte da vi stilte han de samme spørsmålene.