Oss selv nok?
I Norge snakker vi ikke om vår egen verdensdel. Vi er opptatt av bompenger.
Av Fredrik Mellem , generalsekretær i Europabevegelsen. Kronikken var først på trykk i Dagsavisen, 22. mai.
Foto Flickr
Fra 23. til 26. mai er det valg til Europaparlamentet. Det er valg i 28 land og det skal velges 751 representanter fra hele Europa. Deriblant 13 fra Danmark, 13 fra Finland og 20 fra Sverige. Ingen fra Norge.
I det året vi har bak oss har alle de politiske partiene i alle de 28 medlemslandene diskutert Europapolitikk. Noen av de sentrale temaene er: Hva skal vi gjøre for å heve levestandarden i de fattigste landene i Europa? Hvordan kan Europa sammen møte klimautfordringene? Hvordan skal Europa posisjonere seg i en verden der India, Kina og USA vil dominere stadig mer? Hvordan skal vi sikre havområdene rundt Europa, fra Svartehavet via Middelhavet og Atlanterhavet til Østersjøen og Barentshavet mot forurensning? Hvordan skal Europa forholde seg til Russland? Hvordan skal vi sikre miljøvennlig energiforsyning til 500 millioner europeere?
Alle partiene i 28 medlemsland har diskutert europeisk politikk, vedtatt europapolitiske programmer og nominert kandidater til Europaparlamentet. Dette er store og viktige demokratiske prosesser. Disse prosessene leder til viktige beslutninger som angår oss nordmenn i aller høyeste grad.
I Norge snakker vi ikke om vår egen verdensdel, og velger heller ingen representanter til Europaparlamentet. Vi er opptatt av bompenger. Det er selvfølgelig viktig nok – men la oss være ærlige med hverandre: Det finnes enda viktigere saker. Burde vi ikke sette av litt tid og oppmerksomhet til dem også?
Arbeiderpartiet og Høyre går for å være de mest europaorienterte partiene i Norge. Selv disse partiene har bare i beskjeden grad en diskusjon om Europa og om politikk for vårt kontinent. I Høyres program står det noen få ord om sikkerhet, flyktninger og energi. I Arbeiderpartiets program står det noen ord om det samme, og noen ord knyttet til klimasamarbeid og samarbeid om medisiner og helse. Programmene gjelder for stortingsvalget og handler naturligvis mest om Norge. Ingen norske partier setter heller av mye tid til å diskutere europapolitikk eller til å utvikle en politikk for vår del av verden. De politiske kommentatorene i Norge har heller ikke øynene rettet mot Europa i særlig grad. Naturligvis ikke. De kommenterer jo norsk politikk, stort sett. Det finnes dog hederlige unntak.
Dette er ikke bare et demokratisk underskudd. Det er et totalt fravær av demokrati i særdeles viktige sammenhenger. Dette ikke bare av hensyn til det formelle – at Norge ikke tar del i beslutningsorganer som tar beslutninger som angår oss hver dag. De fleste av oss vet jo at Norge ikke er representert i EU. Minst like alvorlig er det at vi som samfunn trekker oss helt tilbake og heller ikke deltar i diskusjonene.
Samfunnsdebatten i Norge blir fattigere, mer innadvendt og litt avstumpet. For all del – vi er opptatt av resten av verden i Norge. Vi snakker – gjerne ved høytidelige anledninger – om hvor viktig resten av verden er. Vi har noen bistandsprosjekter her og der, og vi reiser på klimakonferanser. Der kan våre norske statsråder la seg avfotografere sammen med noen andre lands statsråder. Pressen skriver om hva de hadde på seg og hva de antakelig snakket om.
Vi har derimot ikke en egentlig debatt om hva vi skal mene og hvordan vi skal stemme. Dette som en naturlig konsekvens av vi ikke har avgjørende arenaer å forfekte våre meninger på – og heller ingen voteringer å delta i. Derfor har vi nesten ingen diskusjon her hjemme om hva vi skal mene – og absolutt ingen diskusjoner om hvordan vi skal stemme. Da får Fredrik Solvang og NRK selvfølgelig mer tid til å diskutere bompenger, astrologiskoler og influensere.
Man kan jo prøve å forestille seg hva det ville gjort for den norske samfunnsdebatten om alle våre politiske partier nå i april og mai hadde drevet valgkamp og deltatt i konkurransen om 13 norske seter i Europaparlamentet? En slik valgkamp ville selvfølgelig medført flere TV-sendte folkemøter om europapolitikk. Dette etter at alle partiene også hadde vedtatt europapolitiske programmer på sine landsmøter, etter at alle lokallagene i alle partiene i hele landet hadde diskutert tidligere nevnte problemstillinger – og mye mer. Slik tingene ser ut akkurat nå, kunne vi kanskje endt opp med å sende fire representanter fra Ap, tre fra Høyre, to fra Senterpartiet og Frp, og én representant fra henholdsvis SV og MDG.
All den tid vi nøyer oss med et B-medlemskap i EU, som EØS-avtalen må kunne kalles, vil vi være avskåret fra å delta i voteringene. Men vi kan selv ta ansvar for å delta i diskusjonene. Helst til rett tid. I Norge har vi en tendens til å ha debattene om EU-direktiver tre til åtte år etter at sakene er avgjort. Et nylig eksempel er ACER-debatten. ACER ble opprettet av EU i 2009 og ble diskutert i Norge først rundt årsskiftet 2018/2019.
De samme problemstillingene gjelder for Island og Liechtenstein, som er våre nærmeste «allierte» EØS-land. Dette er land på størrelse med henholdsvis Bergen og Moss. De er heller ikke representert i beslutningsorganene i EU. Sånn må det nødvendigvis også være, for ikke-medlemmer. Men må vi være tause i tillegg?
Jeg vil oppfordre alle norske politiske partier til å vedta europapolitiske manifester. Hva skal vi nordmenn mene om Europas utfordringer? I tillegg vil jeg oppfordre regjeringen og partiene på Stortinget til å samles om å kreve at Norge får en stemme i Europaparlamentet. Norge, Island og Liechtenstein er så berørt av vedtakene som fattes, at Stortinget, Alltinget og der Landtag bør gis rett til å utnevne hver sin observatør med tale- og forslagsrett. EU burde ikke ha store innvendinger. De vil jo egentlig ha oss mer med. Sånn kunne vi i det minste få én politisk representant for Norge som kan tale vår sak høyt og tydelig i Europa – og som samtidig kan være en norsk stemme fra EU-parlamentet her hjemme. All den tid vi har EØS-avtalen, kan vel selv ikke Senterpartiet og SV ha noe imot en slik ordning?