Norge har feilet
EUs bud nummer 1: Fri bevegelse for menneskene i Europa. Det er egentlig et ganske enkelt konsept.
Av Fredrik Mellem, generalsekretær i Europabevegelsen. Innlegget var først på trykk i Dagbladet, 5. november.
Norge har feilet i forståelsen av EUs bud nummer 1: Fri bevegelse for menneskene i Europa. Det er egentlig et ganske enkelt konsept. Det innebærer at det skal være særdeles gode grunner for at medlemslandene skal kunne legge begrensninger på bevegelsesfriheten til egne eller andre medlemslands borgere. Vi er alle EU/EØS-borgere og har rett til å bevege oss fritt som følge av det.
Det hevdes ofte at EU har et omfattende og komplisert regelverk. Det er selvfølgelig riktig. EU/EØS består av 31 land og 500 millioner innbyggere. Dette kan ikke forvaltes etter mønster av Norge, Liechtenstein eller Vestre Toten.
Men når vi i Norge roter oss opp i komplikasjoner med EU/EØS-retten er det sjelden detaljer i dette omfattende regelverket det handler om. Tvert imot handler det ofte om en manglende forståelse for de helt grunnleggende prinsippene. Resten av regelverket i EU er stort sett avledet av disse grunnprinsippene og svært mange norske rariteter ville vært unngått om det hadde vært en mer utbredt forståelse av det helt grunnleggende.
«Norge bommer gang på gang,» skriver jusprofessor Ingunn Ikdahl på Rett24.no, den 29. oktober. Hun framhever spesielt saker som omhandler kontantstøtte, sykepenger, barnetrygd og foreldrepenger.
Disse problemene er avledet av norske myndigheters bekymring for fenomenet trygdeeksport. Sett fra norske myndigheters ståsted er det også grunn til bekymring for dette fenomenet. En trygdemottaker som befinner seg i Norge og bruker pengene sine her, vil bidra med omsetning og overskudd i virksomheter som finansierer lønninger og skatt i Norge. Vi som befinner oss i Norge betaler moms, sukkeravgift, alkoholavgift og mye annet tilbake til den norske staten.
En norsk trygdemottaker som befinner seg ved Middelhavet vil derimot bare representere en utgiftspost i Norge og blir egentlig en form for bistand til et annet lands økonomi. Dette har selvsagt betydning for den norske samfunnsøkonomien, særlig etter hvert som flere benytter seg av mulighetene. Alle forstår det. Det er bare ganske enkelt ikke relevant for EU, og kan ikke få komme i veien for EU/EØS-borgernes bevegelsesfrihet.
Dette er for øvrig en bevegelsesfrihet som hundretusener av nordmenn har hatt stor glede og nytte av i de 25 åra vi har hatt EØS-avtalen.
Norsk ungdom kan studere ved et hvilket som helst europeisk universitet. Mange nordmenn har søkt og fått arbeid på vårt felles europeiske hjemmemarked. Nordmenn har funnet kjærligheten og stiftet familie i et annet europeisk land, eller fått en europeisk partner til Norge – og ikke minst har mange norske pensjonister funnet seg boliger ved Middelhavet. Alt dette uten å søke om tillatelser eller risikere avslag på søknader. Vi har rett til dette gjennom EU/EØS.
Denne bevegelsesfriheten er i det store og hele et stort gode for oss nordmenn og alle andre europeere.
Dette betyr ikke at norske myndigheter er avskåret fra å begrense det økonomiske problemet med trygdeeksport. Tvert imot. Det betyr bare at den norske velferdsmodellen på noen områder må ivaretas med en litt annen twist. Vi må svinge en pendel det også er mange andre svært gode grunner til å svinge: Den norske velferdsstaten må i framtida handle mer om gratis/billigere offentlige tjenester – og mindre om kontantytelser.
Kort sagt: Barnetrygd og kontantstøtte kan du ta med deg ut av landet, mens for eksempel gratis skolemat og SFO er stedfaste tjenester. Disse tjenestene leveres her i Norge og er følgelig ikke noe du kan ta med deg ut av landet.
For foreldre med to barn i skolen er det økonomisk sett helt likegyldig om de får 2500 kroner utbetalt i barnetrygd, eller om de får en tilsvarende reduksjon i kostnadene til for eksempel skolemat, barnehage og SFO. Dette med mindre familien befinner seg i utlandet og dermed ikke har barna i en norsk barnehage eller skole. Da er det slett ikke likegyldig. Dermed er det heller ikke likegyldig for den norske samfunnsøkonomien. Særlig ikke når stadig flere benytter seg av muligheten til å ta med seg kontantytelser ut av landet.
Nå er det selvsagt ikke alle kontantytelser som kan konverteres til tjenester. Her må vi gjøre et tydelig skille: De kontantytelsene som er ment å kompensere for bortfall av inntekt, må nødvendigvis fortsette å være kontantytelser. Hvis ikke vil vi være på vei tilbake til et foreldet fattigvesen der det ble delt ut matkuponger. I denne kategorien ytelser finner vi for eksempel sykelønn, arbeidsavklaringspenger og pensjon.
De kontantytelsene som derimot er ment å kompensere for kostnader, som barnetrygd og kontantstøtte, kan derimot disponeres på en betydelig mer fornuftig måte. Rett og slett ved heller å redusere mottakernes kostnader.
Barnetrygd og kontantstøtte vil enkelt kunne «veksles inn» i reduserte kostnader for barnefamiliene. Det er økonomisk likegyldig for barnefamiliene i Norge, men økonomisk gunstig for den norske staten.
Vi har nå en sak hvor det ser ut til at rettsstaten Norge har sviktet i mange ledd og i mange år. For alle som er opprørt over hvordan NAV-klientene er behandlet, bør det være et tankekors at uten EØS-avtalen ville NAVs praksis vært helt legitim og alle som er feilaktig dømt ville i stedet vært rettmessig dømt.
Det er et av EUs grunnprinsipper – om fri bevegelse for menneskene i Europa – og bare dette – som nå kommer disse menneskene til unnsetning.