Nei til EU med lite troverdig EØS-kritikk

I Dagsavisen 3. mai fremlegger Nei til EUs faglige sekretær Lill Fanny Sæther en særdeles ensidig og lite faglig nyansert analyse av EØS-avtalens påvirkning på norsk arbeidsliv. Dette er nok et ledd i Nei til EUs aggressive lobbykampanje for å presse frem et EØS-negativt vedtak på LO-kongressen.

Dette innlegget var først på trykk i Dagsavisen mandag 8. mai.

Sæther unnlater å nevne at EØS-regelverk på arbeidslivsområdet kun etablerer minimumsregler. Medlemslandene, da også Norge, står selv fritt til å innføre regler som er strengere enn disse. Norge har med andre ord et handlingsrom som det er opp til politikerne og arbeidslivets parter å benytte seg av, noe de i for liten grad har valgt å gjøre.

Videre har Norge gjennom EØS-avtalen måttet innføre en rekke regler som har styrket norske arbeidstakerrettigheter. Det gjelder blant annet likelønn, vern for gravide arbeidstakere, rettigheter for deltidsansatte og anti-diskriminering. Også dette hopper Sæther over.

Problemet oppstår når nasjonale regler bryter med EUs prinsipp om ikke-diskriminering, slik tilfellet var i den mye omtalte Holship-saken, som Sæther nevner. Høyesteretts avgjørelse var konkret rettet mot fortrinnsretten i havnearbeidernes særegne tariffavtale, som de gjennom boikott forsøkte å påtvinge det danske selskapet Holship. Tariffavtaler må, som andre avtaler, vike for både lov og grunnlov, om de skulle komme i konflikt med disse. I denne saken kom tariffavtalen i konflikt med EØS-avtalen og etableringsretten.

Skal Sæthers og Nei til EUs kritikk av utviklingen i arbeidslivet være troverdig, er det først og fremst norske myndigheter den må rettes mot. Sammen med partene i arbeidslivet er det de som er ansvarlig for norsk arbeidslivspolitikk og som sitter på de nødvendige verktøyene for å komme uryddige forhold til livs. Det er også opp til de å være aktive i ulike fora der norske aktører kan påvirke utviklingen i EU. Her kan første øvelse være å gi innspill til EUs nye sosiale dimensjon.