Når demagogene våkner
Donald Trumps proteksjonistiske retorikk og Storbritannias beslutning om å forlate EU har skapt usikkerhet i internasjonal handelspolitikk. Betydningen av forutsigbarhet på dette feltet kan knapt overvurderes – det gjelder for både land og selskaper. Et sentralt virkemiddel for å skape nettopp orden og forutsigbarhet i handelspolitikken er tvisteløsningsmekanismer som den mye omtalte Investor-State Dispute Settlement (ISDS). Dessverre minner det norske ordskiftet om ISDS mer om en faktafri sone enn en opplyst debatt. La meg i det følgende derfor forklare hva ISDS er, den historiske betydningen av upartisk internasjonal tvisteløsning, samt hvor ofte og med hvilke utfall mekanismen faktisk blir brukt.
Innlegg ved Andreas N. Uhre, EB Rogaland, publisert i Minerva 11. juli 2017
ISDS er et folkerettslig instrument som tillater investorer å gå til privatrettslige skritt for å løse tvister med stater. Hvis en investor hjemmehørende i en stat (hjemlandet) investerer i en annen stat (vertslandet), og begge statene på forhånd har godkjent bruk av ISDS hvis konflikter oppstår, og investoren mener at vertslandet handler i strid med investorens rettigheter under internasjonal lov, kan investoren bringe tvisten inn for et uavhengig tribunal. Tribunalet tar stilling til om hvorvidt vertslandet har begått avtalebrudd, og størrelsen på en eventuell økonomisk kompensasjon.
En ting ISDS-tribunaler derimot ikke gjør er å utfordre statens grunnleggende rett til å regulere. Dette prinsippet har blitt slått fast flere ganger. Først og fremst i saken Chemtura v. Canada, som omhandlet Canadas regulering av sprøytemidler i landbruket. Tribunalet ga Canada medhold på alle punkter og uttalte at investorer ikke kan bruke juridiske virkemidler for å bestride statlig regulering.
Et uregulert marked er jevngodt med den sterkestes rett, og ISDS spiller en viktig rolle for internasjonal lov og orden. Et par historiske eksempler illustrerer dette godt. På begynnelsen av 1800-tallet hadde europeiske land store handelsunderskudd med Kina. Kina viste liten interesse for europeiske produkter, med unntak av ett: opium. Mellom 1821 og 1837 ble britisk eksport av opium til Kina femdoblet, noe som gjorde underverker for Storbritannias handelsbalanse. Den kinesiske regjeringen forsøkte å få slutt på denne virksomheten og så ut til å lykkes med det da det siste britiske opiumslageret i Kina ble brent på stranden ved Humen i 1839. Men britene slo tilbake. I 1840 angrep britiske hær- og marinestyrker Kina, og ved krigens slutt i 1842 ble Kina påtvunget fredstraktater som blant annet gjorde Hong Kong til britisk koloni, reduserte den kinesiske statens muligheter til å kreve inn skatt, unntok vestlige borgere fra kinesisk lov, og påla Kina å betale krigserstatning. I 1858 ble opium legalisert, og i 1912 forsvant det kinesiske keiserriket ut av historien etter to tusen år.
Opiumskrigen er langt fra et enestående tilfelle. I de første 160 årene av sin eksistens intervenerte USAs væpnede styrker 88 ganger i fremmede land for å beskytte private næringsinteresser. I de fjorten årene før historiens første bilaterale investeringsavtale (BIT) ble underskrevet mellom Tyskland og Pakistan i 1959 registrerte FN 875 statlige konfiskeringer av privat, utenlandsk eiendom i 62 land over hele verden. Internasjonal juridisk bistand kunne bare søkes etter at investoren hadde uttømt alle nasjonale rettsinstanser, noe som i de fleste tilfellene betød en tidkrevende og uforutsigbar reise gjennom lokale domstoler med tvilsom upartiskhet. En svak rettsstat med dårlig sikkerhet for investeringer medfører lavere investeringstakt og dermed svakere sosioøkonomisk utvikling for land i vekst, noe muligheten for upartisk internasjonal tvisteløsning bidrar til å motvirke. Dette bør applauderes av alle som hilser utvikling og demokratisering velkommen.
I dag eksisterer det totalt over 2750 investerings- og handelsavtaler som gir investorer tilgang til ISDS. I over 90% av dem har det aldri vært tvister. Hvordan går det så når tvister bringes til doms? I følge Center for Strategic and International Studies i Washington vinner statene omtrent 2/3 av sakene. Men noen ganger vinner jo investorer, og da tilkjennes de erstatning. I den forbindelse hører vi ofte om hårreisende summer, men virkeligheten er en annen. Professor Susan D. Franck ved American University sammenliknet dommene fra 101 ISDS-saker og fant at i gjennomsnitt lå erstatningssummene på mellom 2 og 3 % av investorenes opprinnelige krav.
En annen ting vi ofte hører om ISDS er at multinasjonale selskaper bruker det til å undergrave ulike typer reguleringer de ikke liker, ved å anlegge saker med svimlende erstatningskrav. ISDS-motstandere hevder at slike søksmål medfører at regjeringer vegrer seg for å innføre lover og regler store selskaper ikke liker. Denne typen frivole søksmål fører imidlertid så godt som aldri frem. Professor Krzysztof Pelc ved McGill University analyserte 696 ISDS-saker fra 1993 til 2015 og viste at når tvisten omhandler reguleringer i demokratiske land, såkalt ‘indirekte ekspropriasjon’, vinner investorer færre enn 1 av 10 saker. Alle vet for eksempel at Phillip Morris saksøkte Australia og Uruguay over innføringen av nye regler for salg og bruk av tobakksprodukter. Men hvor mange vet at Phillip Morris tapte begge?
Denne siden av saken er også viktig å få frem dersom man skal ha en reell debatt, hvilket man lett kan få inntrykk av at ISDS-motstanderne egentlig ikke ønsker. Et godt eksempel i så måte var professor Noralv Veggelands kronikk Rettsliggjøring – BIT for BIT i Klassekampen 18. april. Professoren fremholdt søksmålet mot Uruguay som et bilde på hvilke farer ISDS medfører, men unnlot å nevne at Uruguay hadde vunnet saken nesten et år tidligere. Visste han ikke, eller valgte han å ikke la fakta komme i veien for en god historie?
Folkestyret står fortsatt sterkt i Norge, og én av måtene vi sikrer oss at det fortsetter slik er å debattere viktige politiske saker nøkternt og realitetsorientert. Ikke ved å blåse opp myter og halvsannheter i jakten på billige politiske poenger.
Andreas Nordang Uhre
Styremedlem Europabevegelsen i Rogaland
