Mer internasjonalt samarbeid, ikke mindre
Det burde også i coronaens tid være helt åpenbart at de internasjonale institusjonene er for svake – ikke for sterke.
Av Fredrik Mellem, generalsekretær i Europabevegelsen. Innlegget var først på trykk i VG, 2.april.
Corona-pandemien viser nasjonalstatenes totale hjelpeløshet i møte med et globalt verdenomspennende problem som en pandemi. I stedet for en verden som gikk sammen om å løse problemet ved roten, har nasjonalstatene en etter en ventet til problemet har kommet over egen dørstokk. Deretter tar den ene nasjonalstaten etter den andre sine beslutninger i politisk affekt.
Riktignok noen med litt mindre grad av fiasko enn andre, men det er alt for tidlig å skille suksess fra fiasko.
FNs sikkerhetsråd har ikke hatt corona som tema. Det sier vel noe om et foreldet syn på sikkerhetspolitikk i vår tid? WHO gir etter beste evne sine råd og formaninger, men ikke mer.
Og EU? Helsepolitikk er medlemslandenes suverene ansvarsområde. EU har ingen myndighet på området, og har få strenger å spille på.
Fredrik Mellem, generalsekretær. Foto: Joakim Bjørnøy.
I denne situasjonen er det påfallende at politikere og bevegelser som normalt mener at EU blander seg opp i og styrer for mye – i denne situasjonen er akkurat de samme politikerne og bevegelsene som nå mener at EU ikke gjør nok. Nasjonalstatene stenger seg inne som enkelte kommuner i Nord-Norge.
De aller mest virkelighetsfjerne tenker at dette er gode løsninger mer generelt, og ser – av alle ting – dette som en anledning til å agitere for proteksjonisme, sjølberging og nasjonalisme helt generelt. Partiet Rødts Duracell-kanin, Mímir Kristjánsson, skriver på Facebook at: «Etter krisa bør vi legge om økonomien med større vekt på sjølberging.» En oppskrift på permanent tilbakegang. Norge var heller ikke sjølberget med mat da vi var to millioner nordmenn og 90 prosent av oss var fiskere og bønder. Vi kommer definitivt ikke til å bli det fremtiden.
Aftenpostens Europa-korrespondent, Eirin Hurum, gir i en 10-punkts elendighetsbeskrivelse uttrykk for hvordan korona-epidemien først og fremst er en fiasko for EU. Hennes første punkt er at også noen av Europas ledende politikere er personlig berørt av epidemien. Som om Angela Merkel skulle være hevet over den fare coronaviruset representerer for alle mennesker i hele verden? Og hvis så ikke er tilfelle, så har altså EU feilet?
Tsjekkia har sendt 10.000 smitteverndrakter til Italia. Tyskland har sendt åtte millioner smittevernhandsker til Østerrike, 100.000 masker til Romania og 60.000 til Sverige. Pasienter blir sendt fra Frankrike til lille Luxembourg. Slovakia har organisert hjemtransport av EU-borgere fra USA. Frankrike har sendt én million masker og 20.000 sitteverndrakter til Italia og Tyskland tar imot pasienter fra Frankrike og Nord-Italia. For å nevne noe av hva som foregår. Hva har egentlig Norge gjort for å hjelpe de verst rammede landene i Europa?
Siden spanskesyken tok livet av mellom 50 og 100 millioner mennesker for 100 år siden, har verden gjort enorme fremskritt innen teknologi, medisin, utdanning og velferd. Beslutningssystemene i verden har dessverre ikke kommet særlig mye lenger. Nasjonalstatene viser seg nesten like uegnet som instrument i møte med coronaviruset som i møte med spanskesyken.
Tragedien utspiller seg foran våre øyne med den aller største tenkelige tydelighet. De som mener at dagens situasjon er en illustrasjon på at internasjonalt samarbeid er et blindspor og at vi i fremtiden bør lene oss mer på nasjonalstatens fortreffelighet, avdekker med det en virkelighetsoppfatning som ligger bekymringsverdig fjernt fra de faktiske realiteter som nå er rett foran øynene våre.
Det burde nå være helt åpenbart at de internasjonale institusjonene er for svake – ikke for sterke. Prøv å huske det når hverdagen en gang vender tilbake.