Macron og May – en sterk og en svak seier
I løpet av to uker i juni har befolkningene i Frankrike og Storbritannia gått til valg og stemt frem nye parlament. Franskmennene har gitt den proeuropeiske Macron et sterkt mandat for videre samarbeid og integrering i Europa, men brexitstatsminister May kommer ut med svekket mandat for å føre Storbritannia ut av EU.
Hverken i Frankrike eller Storbritannia har EU vært en avgjørende valgkampsak, men høyt på agendaen må likevel landenes forhold til EU sies å ha stått. Mens May nå kan forvente seg hardere forhandlinger og mindre manøvreringsrom i Brussel, står Macron frem som Europas liberale stemme og forsvarer av EU, med stort handlingsrom for europeisk reform.
Begge har måttet forholde seg til den populistiske høyrevinden som har blåst over Europa i lengre tid, men de har agert forskjellige. Mens Macron har gått sterkt imot populistene og har redefinert agendaen i fransk politikk på nært revolusjonært vis, har May prøvd å tøyle vinden ved å tilsynelatende ta til seg den kontroversielle og splittende politikken populistene har stått for.
Der May har fremmet nasjonal agenda og streng asyl- og innvandringspolitikk har Macron løftet den liberale fanen og stått opp mot som Le Pen, Putin og Trump. Macron har således endt med et solid flertall over 70%, mens May har tapt sitt flertall og må søke hjelp i de gammeltestamentlige nord-irske unionistene. May har nå funnet det naturlig å samarbeide med evangeliske Det demokratiske unionistpartiet (DUP) som med rette kan kalles ytterliggående fundamentalister hva gjelder syn på homofili, innvandring, abort og menneskeskapte klimaendringer.
Den populistiske høyrevinden
May kunne med fordel lært noe av Macron. Begge har tatt et steg til høyre i sin egen politikk; Macron ved å bryte ut av den sosialdemokratiske leiren og May ved å nærme seg høyrevingen i det konservative parti. Men der Macrons manøvrering har ført ham inn mot sentrum, har May havnet langt ut på høyresiden i britisk politikk.
Kompromisser skapes best i sentrum av politikken og oppholdet ute på høyresiden vil trolig bli kortvarig for May. Enten ved at hun selv blir kastet som statsminister og partileder, eller ved at det på ny blir valg i Storbritannia. Klokken tikker raskt ned mot enten det ene eller det andre alternativet.
Ytterfløyene radert ut
Både Macron og May har sett behovet for å stabilisere og sikre styringen av sine respektive land, men det er kun Macron som oppnår dette. I Frankrike har ytterfløyene i politikken blitt radert ut og stadig melder flere drevne politikere fra høyre og venstresiden seg inn i Macrons bevegelse La République en Marche. May derimot gjør seg avhengig av en av partene i den nord-irske Langfredagsavtalen. Med dette sidevalget svekker hun den britiske regjeringens nøytralitet og setter i spill både freden og samarbeidet med nabolandet Irland. Som en konsekvens er det stadig flere politikere i Storbritannia som nå tar avstand fra May, også innad i det konservative parti.
For Macron har en sentrumsorientert politikk og en EU-vennlig linje gitt moment og handlingsrom, en får håpe May og de britiske toriene tar lærdom av dette og vender seg vekk fra den retningen de så langt har valgt.
Christian P. Fjellstad
Seniorrådgiver
Europabevegelsen
