Lettvint eurokritikk fra Nei til EU
I en analyse av finanskrisen og tiden etter slår Nei til EU-leder Kathrine Kleveland fast at Islands økonomi har klart seg godt fordi de står utenfor EU og eurosamarbeidet, mens Hellas har klart seg dårlig fordi de er medlem. Denne type argumentasjon blir for lettvint.
Dette er et svarinnlegg til Nei til EU-leder Kathrine Klevelands Et ja til EU er ja til euro.
Kirsti Methi, generalsekretær i Europabevegelsen
De to ytterpunktene Kleveland trekker frem gir ikke et godt bilde av finanskrisen og de ti årene som har fulgt siden den inntraff. Land som Irland, Portugal og Spania nevnes ikke av Kleveland. Disse var også hardt rammet av finanskrisen og har euro som valuta, men har, i ulik grad, klart seg langt bedre enn Hellas. Det passer ikke inn i Nei til EUs unyanserte bilde, derfor utelates det.
Videre tar Kleveland heller ikke med i betraktningen at utgangspunktet til Hellas og Island var ekstremt ulikt da krisen inntraff. Problemene til Hellas kan dateres til lenge før finanskrisen og innføringen av euro. Dette er problemer av en dyptgående strukturell art. Så kan man hevde at det var en feiltagelse at Hellas ble tatt med i eurosamarbeidet fra starten av, men det blir en annen debatt.
På Island, derimot, skyldtes problemene at bankene gikk langt ut over det forsvarlige. Før kollapsen var de tre bankene Glitnir, Landsbanki og Kaupthing mer enn ti ganger så store som Islands BNP. Boblen sprakk og bankene gikk konkurs. Det var ikke EØS-avtalen eller EU som la til rette for dette, slik Kleveland hevder.
I sin kritikk av euroen er det også et annet viktig moment Kleveland ikke har tatt med. Innføringen av euroen var et politisk prosjekt nært knyttet opp til ideen om at man ikke kan ha et felles indre marked uten en felles valuta. Men et flertall av EUs medlemsland ønsket ikke å forplikte seg til en felles økonomisk politikk, som blant annet ville innebære en økt harmonisering av medlemslandenes finanspolitikk. De fleste er i dag enige om at eurosonen og dermed EU lider under denne politiske feilkonstruksjonen i eurosamarbeidet. De fleste er også enige om at EU på sikt trenger en økonomisk union for å kunne ha økt politisk styring over eurosonens skjebne.
Kleveland ser heller ikke ut til å fått med seg de mange gledelige nyhetene som kommer fra eurosonen: Arbeidsledigheten er nå på sitt laveste nivå siden 2009, økonomien i sonen vokste med 2,4% i 2017, sammenlignet med 1,5% i Norge, og tilliten til valutaen er på sitt høyeste nivå siden 2004. Så selv om det er langt frem og opp før de økonomiske indikatorene for eurosonen er på et tilfredsstillende nivå, er situasjonen kanskje ikke så ille som Kleveland vil ha det til?
