Hvor lenge kan vi være utenfor EU?

Regjeringens nye strategi for samarbeidet med EU er på mange måter upåklagelig. Ambisjonene knyttet til en aktiv og effektiv europapolitikk er riktig og viktig. Det er likevel minst tre grunnleggende utfordringer i Norges forhold til EU som ikke får tilstrekkelig oppmerksomhet i den nye strategien.

Dette innlegget var på trykk i Klassekampen fredag 25. mai.

Europabevegelsens generalsekretær Kirsti Methi.

For det første handler ikke EU-samarbeidet utelukkende om å sikre egne interesser. EU er et politisk prosjekt med et overordnet mål om et fellesskap blant medlemslandene. Dersom Norge utelukkende fokuserer på «å sikre norske interesser» i EU vil vi kun lykkes dersom interessene sammenfaller med EU-flertallets posisjon. Som ikke-medlem kan det være utfordrende for Norge å gå inn i dette politiske forhandlingsspillet gitt at hestehandlene fortrinnsvis skjer mellom medlemslandene i rom der Norge ikke er representert. Dette forholdet bør regjeringen kommunisere åpent og ærlig om.

For det andre må politikere som støtter Norges samarbeid med EU via EØS med mer tørre å snakke om at «mer samarbeid» noen ganger betyr avgivelse – eller kanskje mer presist – deling av suverenitet. Overnasjonalt samarbeid dreier seg ikke om at landene skal la seg «overstyre», men at alle skal enes om hvilke kjøreregler som skal gjelde for handel og vandel på et felles område. Et lands sjølråderett kan bare i svært få tilfeller ses isolert. I det 21. århundre er det å sikre et lands suverenitet som oftest et spørsmål om å inngå rettsbaserte internasjonale allianser og samarbeidsavtaler som sikrer de kollektive interessene til flere land.

For det tredje må det være en grense for hvor lenge og hvor mye ikke-medlemslandet Norge ønsker å delta stadig mer i EU-samarbeidet uten å ville være fullverdig EU-medlem. EØS-avtalen har vært det nasjonale kompromiss i Norge i snart et kvart hundre år. Likevel er den politiske husfreden i ferd med å utfordres gjennom at EØS-avtalen blir gjort til syndebukk for uønskede utviklingstrekk som særlig gjelder arbeidsliv og Norges deltakelse i ulike EU-byråer.

Norske politikere må tørre å snakke om at det er politisk svært krevende å være så avhengig av EU rent handelsøkonomisk, mens det norske demokratiet blør i mangel på medbestemmelse i EU. Den politiske smertegrensen for denne elefanten kan være nådd både for «folket» og for politikerne.