Kjære Ulrike – hvor går Europa?
På oppfordring fra Goethe-Institut Norwegen har Kirsti Methi, i Oslo, og Ulrike Guérot i Berlin, begynt å skrive til hverandre om hvordan Europa kan stille opp for befolkningen.
Kjære Ulrike!
Takk for ditt brev med mange interessante betraktninger – særlig om nasjonalstatens rolle i EU og nødvendigheten av å tenke nytt rundt EU-samarbeidet.
Og ja, 60-årsjubileumet for Romatraktaten gir oss alle en mulighet til å reflektere over EU, dets betydning i 60 år og hvor veien videre skal gå. Her i Oslo samlet vi 25. mars flere hundre mennesker foran Stortinget for å hylle EU og unionens betydning for fred, frihet, demokrati og velstand i Europa.
Ti år med krevende økonomiske og politiske utfordringer i EU, toppet av Brexit-avstemningen for snart et år siden, påtvinger en eksistensiell selvransakelse i EU-samarbeidet. Nødvendigheten av å debattere EUs mål og mening har aldri vært mer påkrevet. Det er oppmuntrende at spontane grasrotbevegelser praktiserer og uttrykker pro-europeisk aktivisme og dermed demonstrerer folkelig oppslutning om EU. Det samme gjelder Frankrikes nyvalgte president som er så krystallklar i sitt forsvar av EU og i sitt krav om reform.
Hva er det så vi diskuterer når vi ønsker et reformert EU? For meg som lever i et land med en dyp og befestet EU-skepsis, har jeg begynt å tenke at det muligens er et feilspor for debatten dersom man tar utgangspunkt konsepter som «mer eller mindre EU» – eller for den saks skyld EU-medlemskap eller ikke.
Slike debatter blir dominert av polariserende standpunkter knyttet til «Brussel» som symbol for EU-systemets sentraliserte og til dels byråkratiserte makt. Mange ser på «Brussel» som enten udemokratisk eller et uttrykk for avmakt. Dette blir som oftest en debatt for spesielt interesserte; de som befinner seg i Brussel-boblen, i akademia eller for de som allerede har sterke synspunkter på EU – det være seg positive eller negative.
Kirsti Methi, generalsekretær i Europabevegelsen
Jeg tror – selv om jeg skulle ønske det ikke var slik – at dersom premisset for EU-debatten er at nasjonalstaten er utdatert, vil dette skape ytterligere motstand og polarisering i det europapolitiske ordskiftet. Nasjonalstaten ikke bare er en politisk enhet, men den handler også om identitet og følelsen av tilhørighet og trygghet. Det trengs sannsynligvis noen generasjoner til før Europas folk er klare til å slipp på nasjonalstaten. Man må først må EU klare å skape en reell følelse av et europeisk fellesskap, en europeisk offentlighet og et europeisk demokrati, og på sikt en europeisk kultur.
Borgerne må engasjeres i samtaler rundt spørsmål om hva det er vi skal samarbeide om i Europa og hvordan dette samarbeidet foregå. Fordi det sentrale i EU-debatten er vel nødvendigheten av et tett, organisert og forpliktende samarbeid i Europa der politisk integrasjon blir en konsekvens?
Med et slikt utgangspunkt vil man ha en åpnere debatt som vil være mer demokratisk, inkluderende og opplysende og med det forhåpentligvis mer konstruktiv. Gjennom slike prosesser vil kanskje nettopp det du påpeker utfolde seg; at folk flest bedre vil forstå at nasjonalstaten i det 21. århundre er utilstrekkelig som politisk og rettslig ramme i en globalisert verden.
Når flertallet ikke engasjerer seg nevneverdig i EU som politisk prosjekt, er dette i seg selv et demokratisk problem fordi vi dermed har grunn til å tro at alt for mange mangler tilstrekkelig interesse for eller kunnskap om emnet til å kunne gjøre informerte valg. Dette har blitt mer tydelig de siste 10-12 år ettersom stadig flere EU-land har valgt å avholde folkeavstemninger om deler av EU-samarbeidet og nå sågar også utmeldelse.
Du gjør rett i å spørre om vi har glemt visjonene til EUs grunnleggere. Disse politikerne var ikke bare radikale i sine visjoner, de var også svært modige. De tenkte ikke bare ambisiøse tanker om Europas forening, de ofret også mye for å sette disse ideene ut i livet. Hvor fikk de dette motet fra?
De fikk det blant annet fra deres politiske base som representerte flere generasjoner av europeere som alle hadde opplevd krig en eller to ganger. Deres kollektive ønske var å skape fred, tillit og velstand mellom Europas land og folk. Hvilken fellesnevner finns blant Europas generasjoner i dag som kan skape et slags politisk minste multiplum for et fornyet politisk solidaritetsprosjekt?
Hvis den politiske klasse ikke ser nødvendigheten av å involvere flest mulig i debatten om fremtidens EU, så tror jeg at vi har sett begynnelsen på slutten på EU slik vi kjenner det. Derfor er det så viktig å «go back to basics» slik du etterlyser for at EU kan bli det det var ment å være; et stadig tettere politisk fellesskap.
Dette er grunnleggende sett en verdidebatt om hva slags samfunn, demokrati og fellesskap EU skal være. Det bør ikke være en debatt om strukturer. Med et verdibasert utgangspunkt blir den politiske samtalen også mer tilgjengelig; «alle» kan bli berørt og engasjeres, ikke bare den såkalte eliten.
Med optimistisk håp om en blomstrende politisk vår i Europa,
Vennlig hilsen
Kirsti
